Konkurs

I Norge har vi et Konkursråd som har en rådgivende og veiledende funksjon, og deres nettsider er meget informative og lettfattelige. Konkursrådet skal arbeide for en effektiv, praktisk og resultatorientert konkursbehandling innenfor rammen av gjeldende lover og forskrifter, og fremme en harmonisering av praksis i de forskjellige landsdeler (se Konkursrådets domsdatabase).

For at noen skal gå konkurs, må vedkommende være insolvent. Det motsatte av å være insolvent er å være solvent. Disse ordene brukes på den økonomiske tilstanden til en bestemt person eller et selskap.

Dersom man er insolvent, har man ikke nok penger til å betale regninger og andre forpliktelser i tide. Man er likevel ikke insolvent selv om man iblant må utsette betalingen av enkelte regninger - for eksempel husleien. Ordet insolvens brukes bare når mangelen på kontanter vil vare i overskuelig framover. Akkurat hvor lang denne tidsperioden må være, er ikke bestemt i loven.

Selv om en skyldner mangler kontanter, er han ikke insolvent så lenge alle eiendelene til sammen har større verdi enn all gjelden som man er ansvarlig for (man er ikke insuffisient). 

Det er ikke ulovlig å gå konkurs. En annen sak er at konkursen kan avdekke andre straffbare handlinger, som for eksempel manglende føring av regnskap.

Under konkursen selges skyldnerens eiendeler for å skaffe inntekter. Noen eiendeler er unntatt fra dette - for eksempel klær, vanlig innbo og andre personlige eiendeler. Hensikten med salget er å skaffe penger til alle som har et krav mot skyldneren. Det er svært sjelden at dette lykkes fullstendig. Som regel klarer man bare å skaffe en liten del av midlene. En konkurs vil derfor bety tapte penger både for skyldneren selv og for de som har penger tilgode. De siste kalles gjerne kreditorer. Et viktig mål under konkursen er at pengene skal bli rettferdig fordelt mellom kreditorene.

Gjelden blir ikke slettet etter konkursen. Den gjelden som ikke blir betalt, skal skyldneren dekke med framtidige inntekter. Men dersom et aksjeselskap (AS) går konkurs, vil selskapet slutte å eksistere. Aksjeselskapet slettes, noe som betyr at gjelden aldri vil bli betalt.

Konkurs er ikke eneste utvei når betalingsproblemene blir for store. Det finnes andre ordninger som kan hjelpe skyldneren, og som samtidig sørger for at kreditorene blir likestilt.

Mange mennesker opplevde en gjeldskrise på 1980-tallet. Stortinget vedtok derfor den 17. juli 1992 en lov om gjeldsordning for privatpersoner (se også gjeldsordningsbasen fra Barne- og Familiedepartementet.). Som navnet sier, er dette en lov som bare gjelder for personer - ikke selskaper. Hensikten med loven er at mennesker med stor gjeld skal kunne få en ny start. Gjeldsofre får en sjanse til å gjenvinne kontrollen over økonomien.

Ordningen innebærer at det settes opp en plan for skyldnerens utgifter og inntekter de neste fem årene. Dersom man lever nøkternt og følger den oppsatte planen, slettes mye av gjelden ved utløpet av femårs perioden. Ved en konkurs blir ikke gjelden slettet. En gjeldsordning kan derfor være en bedre løsning for skyldneren selv om man blir "satt under administrasjon" og ikke får disponere sine midler fritt på fem år, samt må avfinne seg med en svært sparsom privatøkonomi.

Det er skyldneren selv som må be om en gjeldsordning. Søknaden skal rettes til namsmannen på et bestemt skjema. I distriktene er det lensmannen som fungerer som namsmann. I byene er det som regel en egen namsmann. Personer som vurderer å søke om gjeldsordning, har krav på veiledning hos namsmannen.

Man kan bare be om gjeldsordning én gang i løpet av livet.

Se om endringer i gjeldsordningsloven per 1. juli 2003.

Diverse kilder:

Konkursrådet

Barne- og Familiedepartementet