INSTANS: Høyesterett - Dom.
DATO: 2001-09-28
PUBLISERT: HR-2000-01403
STIKKORD: Dekningsloven § 8-7 .
SAMMENDRAG: Saken gjelder spørsmål om en kreditor i Hilmar A Rekstens særeiedødsbos konkursbo som har mottatt deloppgjør fra en solidarskyldner, har krav på dividende ved en foreløpig utlodning - dekningsloven § 8-7 tredje ledd.
SAKSGANG: Bergen skifterett nr. 92-00432 - Gulating lagmannsrett LG-1998-01640 - Høyesterett HR-2000-01403, sivil sak, anke.
PARTER: Hilmar A. Rekstens særeiedødsbos konkursbo (advokat Kristian Huser), Aker RGI Holding ASA (hjelpeintervenient) (advokat Karstein J. Espelid - til prøve) mot Norsk Garantiinstutt for Skip og Borefartøyer AS (advokat Per M. Ristvedt - til prøve).
DOMMERE: Gussgard, Flock, Stabel, Frisak, Dolva.

       Dommer Gussgard: Saken gjelder spørsmål om en kreditor i Hilmar A. Rekstens særeiedødsbos konkursbo som har mottatt deloppgjør fra en solidarskyldner, har krav på dividende ved en foreløpig utlodning - dekningsloven § 8-7 tredje ledd.

       Norsk Garantiinstitutt for Skip og Borefartøyer AS (GI) stilte i 1976 og 1978 garantier overfor et syndikat av banker, ledet av Hambros Bank, for lån som ble ytet til aksjeselskap disponert og delvis eiet av Hilmar A. Reksten. Garantiene ble innfridd i 1981 med samlet ca 871 millioner kroner.

       Hilmar A. Reksten døde 1. juli 1980. Den 17. november samme år åpnet Bergen skifterett konkurs i hans særeiedødsbo.

       I oktober 1984 meldte GI et erstatningskrav i boet på ca 822 millioner kroner med tillegg av renter. Kravet ble begrunnet med at Reksten hadde fortiet at det på garantitiden fantes en betydelig utenlandsformue som kunne vært anvendt som sikkerhet. Dersom GI hadde kjent til dette, ville garantiene ikke blitt stilt, og tap ville ikke oppstått.

       De største kreditorene i konkursboet var staten v/Finansdepartementet, Aker AS, nå Aker RGI Holding ASA (Aker), og GI. Disse inngikk 14. januar 1991 en avtale - heretter kalt kreditoravtalen - blant annet om gjensidig godkjennelse av nærmere bestemte beløp som sine fordringer i boet. I avtalen heter det blant annet:

       De beløp avtalepartene var blitt enige om, ble godkjent som fordringer i boet på skiftesamlinger i 1991. Som kreditoravtalen viser, gjaldt dette for GIs vedkommende et beløp på ca 500 millioner kroner. Ved foreløpige utlodninger fra boet i 1992 og 1994 mottok GI dividende med samlet ca 226 millioner kroner.

       Før kreditoravtalen ble inngått, hadde GI i april 1990 reist søksmål mot Hambros Bank med krav om revisjon av en forliksavtale fra 1982 der banken forpliktet seg til å overføre til GI to skip og kontanter til en samlet verdi av ca 100 millioner kroner, en avtale som var oppfylt. Forliksavtalen gjaldt erstatning for samme tap som lå til grunn for GIs krav overfor boet. GI hevdet at banken hadde opptrådt rettsstridig under denne avtaleinngåelsen. GI tapte i byretten, men under saksforberedelsen for lagmannsretten ble det i januar 1995 inngått et utenrettslig forlik hvoretter banken skulle betale GI ytterligere 300 millioner kroner.

       I skiftesamling 12. juni 1998 foretok skifteretten foreløpig utlodning nr. III. Det ble lagt til grunn at Reksten og Hambros bank var solidarskyldnere overfor GI. Banken hadde ikke meldt noe regresskrav i boet. Retten viste til de beløp GI tidligere hadde fått i dividende og til utbetaling fra banken. Samlet utgjorde dette ca 526 millioner kroner, og oversteg det beløpet som GIs fordring var godkjent med i boet. Etter skifterettens syn hadde GI da ikke krav på ytterligere dividende. Kreditoravtalens punkt 4 tredje ledd, som jeg har sitert, ble forstått tilsvarende det som ble antatt å følge av konkursloven av 1863, og som nå fulgte av dekningsloven § 8-7 tredje ledd.

       GI påanket avgjørelsen og nedla påstand om opphevelse av utlodning nr. III, og om at GI i fremtidige utlodninger skulle ha rett til dividende i henhold til den godkjente fordring. Boet påsto utlodningen stadfestet. Aker erklærte hjelpeintervensjon til støtte for boet.

       Gulating lagmannsrett avsa 6. september 2000 dom med slik domsslutning:

       Lagmannsretten hadde en annen forståelse enn skifteretten av kreditoravtalens punkt 4 tredje ledd. Etter rettens syn måtte avtalepartene ha forstått dividendebegrensningen slik at den refererte seg til dekning av deres anmeldte krav i boet, ikke til de godkjente krav. Boet ble ansett bundet av avtalen. Retten fant ikke at en slik dividendebegrensning var i strid med dekningsloven § 8-7, og GI hadde dermed fortsatt rett til dividende.

       Hilmar A. Rekstens særeiedødsbos konkursbo har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Aker RGI Holding ASA har erklært hjelpeintervensjon til støtte for boet.

       Til bruk for Høyesterett er det fremlagt skriftlig partsforklaring fra en av bostyrerne, advokat Kristian Roll, og fra styreformannen i GI, ekspedisjonssjef Leif Asbjørn Nygaard. Det er også fremlagt skriftlige erklæringer fra syv vitner og noen nye dokumenter. Saken står i det vesentlige i samme stilling som for de tidligere instanser.

       Hilmar A. Rekstens særeiedødsbos konkursbo har sammenfatningsvis anført:

       Dekningsloven § 8-7 fastslår prinsippet om kreditors rett til dividende av sitt fulle krav i solidarskyldners konkursbo, uavhengig av avdragsbetaling fra medskyldner. Tredje ledd inneholder en begrensning i dette - et « tak ». Kreditor kan alt i alt ikke få utbetalt mer enn « det høyeste beløp fordringshaveren kan kreve dividende av i en enkelt skyldners bo, heri ikke medregnet mulig dividende etter § 9-7 nr.1. » Det « tak » det her er tale om, er klarligvis ikke det anmeldte krav. Det ville undergrave bestemmelsen fullstendig, da en kreditor står fritt i å anmelde et hvilket som helst krav. Bestemmelsen refererer seg til det kravet som er godkjent i Reksten-boet etter lovens regler.

       Lovens « tak » er en øvre grense for avtalefriheten. Det kan imidlertid ikke være noe i veien for at konkurskreditorer inngår avtale om et lavere « tak », og bestemmelsen er derfor bare delvis preseptorisk.

       Lagmannsretten synes å knytte vurderingen av om ankemotpartens krav må anses i strid med § 8-7 tredje ledd, til situasjonen på tidspunktet for inngåelsen av kreditoravtalen i 1991, og har vurdert størrelsen av GIs krav mot Hambros Bank på dette tidspunktet. Det avgjørende må imidlertid være situasjonen på utlodnings- eller utbetalingstidspunktet.

       På utlodningstidspunktet var GIs krav mot banken oppgjort med 300 millioner kroner. Banken var ikke under konkurs, og § 8-7 tredje ledd får ingen anvendelse. « Taket » må være det kravet som er godkjent i boet. Tidligere dividendeutbetalinger og forliket med banken medførte at dette var dekket fullt ut. Ut fra en korrekt forståelse av § 8-7 må skifterettens utlodning stadfestes. Boet bestrider for øvrig at GI har dokumentert å ha hatt et høyere krav mot banken enn 500 millioner kroner.

       Subsidiært anføres at det ble inngått en avtale mellom bostyrerne og partene i kreditoravtalen om at bostyrerne på visse vilkår skulle innstille på godkjennelse av de fordringer avtalepartene var blitt enige om. Et sentralt vilkår var forutsetningen om at kreditorene ikke skulle ha mer enn full dekning av godkjent fordring. Denne forutsetning ble en rekke ganger presentert av bostyrerne overfor avtalepartene. Forutsetningen må anses akseptert.

       Dersom retten ikke finner at det forelå noe bindende « forutsetningstak », anføres at boet ikke er bundet av kreditoravtalen.

       Som en siste anførsel hevder boet at « taket » i kreditoravtalen punkt 4 tredje ledd må forstås slik at det tilsvarer begrensningen etter § 8-7 tredje ledd, i hvert fall må det tolkes slik når det gjelder forhold som har betydning for boet.

       Hilmar A. Rekstens særeiedødsbos konkursbo har nedlagt slik påstand:

       Hjelpeintervenienten - Aker RGI Holding ASA - har i korthet anført:

       Aker slutter seg til boets anførsler og argumentasjon.

       Ut fra prosessfullmektigenes fordeling av oppgavene under prosedyren har Aker særlig behandlet tolkingen av kreditoravtalen, herunder partenes oppfatninger av ulike spørsmål under arbeidet frem mot en omforenet avtale, og har redegjort for bevismateriale tilkommet i ettertid.

       Aker RGI Holding ASA har nedlagt slik påstand:

       Garantiinstituttet for Skip og Borefartøyer AS har sammenfatningsvis anført:

       Lagmannsrettens dom er i det vesentlige riktig.

       Kjernepunktet i saken er forståelsen av kreditoravtalen punkt 4 tredje ledd. Bakgrunnen for formuleringen om begrensning til 100% dekning var GIs krav mot Hambros Bank.

       Et sentralt moment i tilblivelseshistorien er betydningen av en prosentvis fordelingsnøkkel. Forslag til slik nøkkel - 32% til staten og 68% til Aker - fremkom allerede i juli 1990. Det ble senere noe justert. Dersom boets oppfatning av « taket » legges til grunn, blir fordelingen vesentlig forrykket, klart i strid med avtalepartenes forutsetninger.

       Forskjellen mellom GIs anmeldte krav i boet og det høyere kravet mot Hambros Bank, består av et rentetillegg som på grunn av konkursen ikke kunne gjøres gjeldende mot boet. På avtaletidspunktet var kravet mot banken ca 1,5 milliarder. Med en dividende på rundt 50% som den gang lå i kortene, ville GI ved bare en mindre utbetaling fra banken, nådd « taket » dersom boets syn legges til grunn. GI ville aldri gått inn på en slik avtale. På avtaletidspunktet hadde partene en felles oppfatning av at kreditoravtalen skulle forstås slik GI nå hevder.

       I et av avtaleutkastene ville daværende regjeringsadvokat Bjørn Haug tallfeste i punkt 4 tredje ledd de beløp partene tidligere hadde mottatt til dekning av sine fordringer - for GI 100 millioner som var mottatt i forliket med Hambros Bank i 1982, for Aker samlet 360 millioner kroner. Dette viser til fulle at « taket » var anmeldt fordring, idet avtalen ellers ville blitt helt uakseptabel.

       Paragraf 8-7 tredje ledd må også gjelde der solidarskyldneren er solvent. Bestemmelsen forutsetter en vurdering av hvilket krav som er det høyeste, og vurderingen må foretas på et tidspunkt da solidarkravene eksisterer. Riktig tidspunkt må være ved inngåelsen av kreditoravtalen eller i perioden frem til forliket med banken i 1995. « Høyeste beløp » er dermed ca 1,5 eller 1,3 milliarder.

       Boet må i alle tilfelle være forpliktet til å følge kreditoravtalen. Det kan ikke være noe i veien for at store kreditorer blir enige om fordeling av boets netto etter innløsning av de øvrige kreditorer og i en situasjon der konkursdebitor eller hans arvinger ikke blir skadelidende.

       GI bestrider at det ble inngått noen « forutsetningsavtale » med bostyrerne.

       Norsk Garantiinstitutt for Skip og Borefartøyer AS har nedlagt slik påstand:

       Mitt syn på saken:

       Da konkurs ble åpnet i Hilmar A. Rekstens særeiedødsbo 17. november 1980, gjaldt konkursloven av 6. juni 1863. Dekningsloven av 8. juni 1984 ble satt i kraft fra 1. januar 1986. Under henvisning til overgangsbestemmelsene i ikrafttredelsesloven punkt III nr. 8 er saken prosedert ut fra en forutsetning om at dekningsloven § 8-7 gjelder ved behandlingen av boet, men partene har tilføyd at det ikke har noen betydning for saken hvorvidt gammel eller ny lov får anvendelse. Dette siste er jeg enig i, og tar derfor ikke stilling til forståelsen av overgangsreglene punkt III nr. 8. I likhet med partene vil jeg vurdere saken ut fra dekningsloven § 8-7. Bestemmelsens første og tredje ledd lyder slik:

       Det er ikke omtvistet at Reksten og Hambros Bank var solidarskyldnere overfor GI. Erstatningskravet var i utgangspunktet det samme, selv om det hadde ulikt faktisk grunnlag.

       Beløpet på 300 millioner kroner som GI fikk som følge av forlik med Hambros Bank i 1995, ble innbetalt etter konkursåpningen. Det reduserer derfor i utgangspunktet ikke GIs krav på dividende av sin fordring i boet, jf. § 8-7 første ledd nr. 3. Jeg nevner at også beløpet på 100 millioner etter forliket i 1982 ble innbetalt etter konkursåpningen.

       Selv om hovedregelen er at avdragsbetaling fra solidarskyldner ikke reduserer krav på dividende, må det klart være en grense. Mer enn dekning av sin fordring skal kreditor ikke ha, og i § 8-7 tredje ledd kommer dette til uttrykk. I NOU 1972:20 Gjeldsforhandling og konkurs, side 337 sies det blant annet:

       Om kreditors krav heter det videre at « - - - grensen for hva kreditor kan kreve utbetalt går ved det høyeste beløp som han har rett til å kreve dividende av i boene - det vil normalt være det beløp som meldes i den sist åpnede konkurs, ettersom renter her kan medtas til fristdagen for dette bos vedkommende, - - -. »

       På tidspunktet for skifterettens foreløpige utlodning, 12. juni 1998, hadde Hambros Bank betalt de 300 millioner som forliket med GI gikk ut på, og det forelå dermed ikke noe aktuelt solidarskyldnerforhold. Forliksbeløpet og tidligere dividendeutbetalinger oversteg den fordringen som var godkjent i boet. Etter min mening må dekningsloven § 8-7 da være slik å forstå at GI ikke hadde krav på ytterligere dividende. I forhold til boet hadde GI krevd og fått godkjent en fordring på ca 500 millioner, og fordringen var dekket. GI hadde dermed ikke noen høyere fordring verken overfor boet eller banken.

       Den forståelse jeg legger til grunn når det gjelder prinsippet i § 8-7 om full dekning, kan etter min mening ikke fravikes ved avtale mellom kreditorene. Skifteretten plikter å gjennomføre utlodningen av boets midler i samsvar med loven. Jeg bemerker at jeg heller ikke kan se at bostyrerne har bundet seg til noe annet. Jeg er for så vidt enig med partene i at det ikke er noe i veien for at kreditorene avtaler å redusere sine krav i boet, men ønsker kreditorene en annen fordeling av boets midler enn det som i så fall følger av loven, må de gjennomføre dette uavhengig av bobehandlingen.

       Ut fra dette er det unødvendig for meg å gå inn på forståelsen av kreditoravtalen punkt 4 tredje ledd.

       Skifterettens utlodning blir å stadfeste så langt den er påanket.

       Anken har ført frem. Boet og hjelpeintervenienten tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett og for lagmannsretten, jf. tvistemålsloven § 180 første ledd.

       Boet har krevd saksomkostninger for lagmannsretten med 730.000 kroner, herav 30.000 kroner for utgifter. For Høyesterett er kravet 641.375, herav 141.375 kroner for utgifter og mva.

       Ankesakene har utvilsomt vært arbeidskrevende, men ut fra hva som må anses nødvendig for å få saken betryggende utført, finner jeg likevel salærkravene for begge retter for høye i forhold til sakens omfang og vanskelighetsgrad. For Høyesterett legges det vekt på at prosessfullmektigen også har ført saken for lagmannsrett. Jeg mener omkostningene for lagmannsretten bør settes til 480.000 kroner, inkludert 30.000 for utgifter, og for Høyesterett til 529.375, inkludert kr 129.375 for utgifter og mva.

       Hjelpeintervenienten har krevd 354.347 kroner for lagmannsretten, herav 19.347 for utgifter, og 265.000 kroner for Høyesterett. Av tilsvarende grunner som for GI anses disse kravene unødvendig høye, også tatt i betraktning den rolle hjelpeintervenienten i hovedsak hadde etter en omforent intern fordeling av oppgavene mellom prosessfullmektigene. Omkostninger tilkjennes med 219.347 kroner for lagmannsretten, herav 19.347 kroner for utgifter, og 200.000 kroner for Høyesterett.

       Jeg stemmer for denne dom:

       Dommer Flock: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

       Dommer Stabel: Likeså.

       Dommer Frisak: Likeså.

       Dommer Dolva: Likeså.

       Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne