INSTANS: Høyesterett - Dom.
DATO: 2002-08-28
PUBLISERT: HR-2001-00151
STIKKORD: Ligning. Arbeidstaker - selvstendig næringsdrivende.
SAMMENDRAG: Saken gjelder gyldigheten av ligningen for 1992-1993 av en ingeniør som utførte tidsbegrensede oppdrag i prosjekter vedrørende offshore installasjoner. Spørsmålet er om han skal lignes som arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende.
SAKSGANG: Stavanger byrett nr. 96-01554 - Gulating lagmannsrett LG-1999-00386 - Høyesterett HR-2001-00151, sivil sak, anke.
PARTER: Claes-Göran Skoog Hedrén (advokat Jomar Kjos-Hanssen - til prøve) mot Staten v/Sentralskattekontoret for utenlandssaker (advokat Morten Søvik).
DOMMERE: Stang Lund, Mitsem, Støle, Lund, Schei.
Henvisninger i teksten: LOV-1911-08-18-8 (Sktl), LOV-1947-06-27-9 (Sysselsettingsloven), LOV-1966-06-17-12-§16-3 (Lov om folketrygd), LOV-1976-12-17-100-§3 (Renteloven), LOV-1977-02-04-4 (Aml), LOV-1983-03-04-3 (Tjml), LOV-1997-02-28-19-§1-10 (Ftrl), LOV-1997-02-28-19-§1-8 (Ftrl), LOV-1997-02-28-19-§1-9 (Ftrl), LOV-1999-03-26-14 (Sktl)

       Dommer Stang Lund: Saken gjelder gyldigheten av ligningen for 1992-1993 av en ingeniør som utførte tidsbegrensede oppdrag i prosjekter vedrørende offshore installasjoner. Spørsmålet er om han skal lignes som arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende.

       Claes-Göran Skoog Hedrén er svensk statsborger og bosatt i Sverige. Han er prosessingeniør og har ekspertise i databaserte prosedyrer for dokumentasjon av utrustning til offshore plattformer. Skoog Hedrén utførte fra 1991 oppdrag i Norge gjennom svensk registrert enkeltpersonsforetak Chesa Konsult.

       Norsk Teknologi AS ble opprettet i 1989 i Kristiansand for å utføre ingeniøroppdrag for oljebransjen. Selskapet hadde i første halvdel av 1990 ti til tolv fast ansatte ingeniører og to til tre frittstående konsulenter som ved behov ble stilt til rådighet for ingeniørtjenesteforetak, entreprenører og andre. Vederlaget til Norsk Teknologi ble normalt fastsatt til en flat timerate alt inklusive avhengig av ingeniørenes kvalifikasjoner. Under ellers like vilkår var timeprisen den samme for fast ansatte ingeniører og ingeniører som ikke var ansatt. Norsk Teknologi hadde samme rettigheter og plikter overfor oppdragsgiverne enten personell var ansatt i selskapet eller ikke.

       Kværner Installasjon AS inngikk 6. april 1992 en leieavtale (såkalt avropsavtale) med Norsk Teknologi som utleier, om at Skoog Hedrén fra samme dag og til ca 1. august 1992 skulle stilles til rådighet for en flat timerate på 370 kroner alt inkludert. Etter avtalen kunne Kværner skifte ut innleid personell med eget i kontraktsperioden uten økonomisk vederlag til utleier. Utleier skulle ha minst 14 dagers varsel ved normal demobilisering av innleid personell. Avtalen ble 25. august 1992 forlenget til 31. august 1993 og timesatsen økt til 400 kroner fra 28. august 1992.

       Generelle bestemmelser for Kværner Installasjons engasjement av funksjonærer for oppdrag onshore/inshore og offshore fra 1991 gjaldt for avtalen. Oppdraget var her beskrevet slik:

       .......

       Om personell var bestemt at:

       Etter de generelle bestemmelser skulle timeraten dekke alle omkostninger Norsk Teknologi måtte ha « ved å stille og holde personellet i KVI's tjeneste ». Det var forutsatt at « timeraten skal inkludere, men nødvendigvis ikke begrenses til » blant annet all lønn med tillegg, helligdagsgodtgjørelse, feriepenger, arbeidsgiveravgift og andre offentlige avgifter og skatter, innkvartering og risiko og fortjeneste. Norsk Teknologi hadde det fulle og hele arbeidsgiveransvar for personellet og skulle bekrefte og om nødvendig dokumentere, at personell betalte skatt og sosiale avgifter enten i bostedslandet eller i Norge. Ved mislighold hadde Kværner rett til å kreve erstatning og motregne erstatningskrav mot faktura. Norsk Teknologi var etter avtalen blant annet ansvarlig og skulle holde Kværner skadesløs for ethvert tap på inntil to millioner norske kroner som Norsk Teknologi eller selskapets ansatte måtte påføre formuesverdier og alle skader eller dødsfall for så vidt angår ansatte hos Kværner. Tilsvarende gjaldt for Kværner i forhold til Norsk Teknologi. Norsk Teknologi var også forpliktet til å forsikre seg mot slike hendelser. Skoog Hedrén har i sin skriftlige forklaring for Høyesterett opplyst at han først fikk kjennskap til de generelle bestemmelser som gjaldt mellom Kværner og Norsk Teknologi om innleie av funksjonærer da skattesaken begynte i august 1994.

       Den 9. april 1992 inngikk Norsk Teknologi og Chesa Konsult avtale om « Innleie » av Skoog Hedrén for oppdrag til Kværner Installasjon som « System Coordinator » på Sleipner A Hook-Up prosjektet i Stavanger. Vederlaget var 300 kroner flat rate per time alt inklusive. Oppdraget skulle vare fra 6. april 1992 til 1. august 1992 med forbehold om forlengelse. Avtalen ble senere forlenget til 7. mai 1993. Oppsigelse skulle for begge parter varsles skriftlig senest to uker før « demobilisering ». Fakturering fant sted siste søndag i måneden mot godkjente timelister, og forfall var 60 dager etter mottakelse av faktura. Om skatter, avgifter og oppdragets varighet inneholdt avtalen følgende:

       Tee Squared Engineering AS i Arendal som også stilte ingeniører til rådighet for oljebransjen, inngikk 9. juli 1993 avtale med Kværner Engineering om å stille Skoog Hedrén til rådighet som spesialistingeniør i Heidrunprosjektet for 430 kroner per time. Chesa Konsult og Tee Squared Engineering AS inngikk samme dag Service Agreement om ingeniørassistanse til Kværner Engineering i prosjektet fra 12. juli 1993. Oppdraget varte til 29. juli 1994. Timeraten var 365,50 kroner alt inklusive og gjaldt for ukedager, lørdager, søndager og andre helligdager. Oppdragstaker var ansvarlig for alle skatter og trygder. Partene har under saken vært enige om at dette avtaleforhold skal bedømmes på samme måte som avtalene med Norsk Teknologi.

       Sentralskattekontoret for utenlandssaker varslet 22. august 1994 Skoog Hedrén om at kontoret ved ligningen for 1992 og 1993 ville anse ham som lønnstaker skattepliktig til Norge for oppdrag utført etter kontrakter mellom Norsk Teknologi, Tee Squared Engineering og Chesa Konsult. Etter å ha innhentet kontraktene og fått uttalelse fra Skoog Hedrén og hans prosessfullmektig, fastholdt kontoret at Skoog Hedrén var lønnstaker. Han ble 1. desember 1994 lignet som lønnstaker og skattbar personinntekt og alminnelig inntekt ble for 1992 satt til 466.400 kroner og 376.100 kroner og for 1993 560.500 kroner og 455.700 kroner. Skoog Hedrén klagde til overligningsnemnda.

       Overligningsnemnda fant i vedtak 21. juni 1996 at Skoog Hedrén korrekt var lignet som lønnstaker og fastholdt ligningen for årene 1992 og 1993. Etter å ha gjennomgått avtalene og fastslått at de ikke regulerte resultatansvar, konkluderte nemnda med at verken Norsk Teknologi, Tee Squared Engineering eller Skoog Hedrén har hatt resultatansvar i forbindelse med oppfyllelse av kontraktene. Deretter uttalte nemnda:

       Etter å ha imøtegått klagerens sammenligning med Rt 1994 1064 Bye-saken, konkluderes:

       Skoog Hedrén reiste 18. desember 1996 sak for Stavanger byrett og krevde ligningen for årene 1992 og 1993 opphevd. Stavanger byrett avsa 24. november 1998 dom med slik slutning:

       Byretten fant etter en gjennomgåelse av kontraktene at ingen av de vanlige kjennemerker for et lønnstakerforhold var til stede. Selv om kontraktene ikke direkte regulerte ansvaret for resultatet, ville Skoog Hedrén ha ansvar for sine ytelser etter alminnelige kontraktsrettslige prinsipper. Bestemmelsene om godkjenning av timelister underbygget at han hadde resultatansvar. Retten viste også til at Kværner hadde rett til å skifte ut innleid personell med eget personell uten økonomisk vederlag til utleier, og at Norsk Teknologi ikke hadde noen forpliktelser om oppdragsgiver ikke lenger ønsket Skoog Hedrén på oppdraget på grunn av uregelmessigheter eller andre årsaker. Etter en samlet vurdering kom derfor retten til at han måtte anses som selvstendig næringsdrivende. Byretten gikk ikke inn på spørsmålet om Norsk Teknologi i forhold til Kværner hadde ansvar for resultatet av arbeidet.

       Staten v/Sentralskattekontoret for utenlandssaker anket til Gulating lagmannsrett som 17. november 2000 avsa dom med slik slutning:

       Lagmannsretten fant at Skoog Hedrén ikke hadde resultatansvar. Ut fra forklaringene til en tidligere ingeniørsjef og personalkoordinator i Kværner la retten til grunn at godkjennelse av timelister bare gjaldt at personellet hadde vært i arbeid, og at det ikke var noen kvalitetskontroll av Skoog Hedréns utførelse av oppdraget i den forbindelse. Bestemmelsene om ansvar/forsikring og mislighold kunne heller ikke forstås slik at de også omfattet ansvar for mangelfullt utført arbeid og merforbruk av tid. Kværners rett til å instruere og kontrollere, at Kværner holdt alt redskap og utstyr og at arbeidet ble utført hos Kværner, trakk også i retning av at han var arbeidstaker. Ut fra dette kom lagmannsretten til at avtalene gjaldt utleie av arbeidstaker, og at Hedrén måtte anses for å være ansatt i Norsk Teknologi.

       Claes-Göran Skoog Hedrén har anket til Høyesterett. Anken gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen.

       Til bruk for Høyesterett har Skoog Hedrén og ett vitne gitt skriftlige forklaringer. To vitner har forklart seg ved bevisopptak. Det er framlagt noen nye dokumenter som jeg ikke finner grunn til å spesifisere. Saken står i samme stilling for Høyesterett som for lagmannsretten.

 

       Claes-Göran Skoog Hedrén har for Høyesterett i hovedsak anført:

       Lagmannsretten har feilaktig kommet til at avtalene om innleie av Skoog Hedrén som systemingeniør for Sleipner A Hook-Up prosjektet og som spesialistingeniør i Heidrunprosjektet i 1992-1993, måtte forstås slik at han var arbeidstaker, jf. Rt 2000 1981 Fabcon som ble avsagt 18 dager etter lagmannsrettens dom. Lagmannsretten har heller ikke lagt tilstrekkelig vekt på Høyesteretts dom i Rt 1994 1064. Begge avgjørelser viser at Skoog Hedrén i 1992 og 1993 drev virksomhet i Norge som selvstendig næringsdrivende.

       Det følger direkte av avtalene mellom Norsk Teknologi, Tee Squared Engineering og Chesa Konsult at oppdragene for Kværner ble utført for egen regning og risiko. Vederlaget var fastsatt til en flat timerate alt inklusive, og Skoog Hedrén måtte dekke alle utgifter. Etter avtalen med Tee Squared Engineering gjaldt samme timepris for ukedager, lørdager, søndager og andre helligdager. Han hadde ikke krav på feriepenger, lønn under sykdom og velferdspermisjon. Faktureringen siste søndag i måneden, forfall 60 dager etter fakturering, plikt til å fullføre oppdraget og bestemmelsene om oppsigelse (demobilisering) var i strid med arbeidsmiljøloven. Sett samlet viser dette at Skoog Hedrén ikke var lønnstaker, men selvstendig næringsdrivende, jf. nå folketrygdloven § 1-10.

       Lagmannsretten har ut fra feil forståelse av avtaleforholdet mellom Kværner og Norsk Teknologi kommet til at han ikke hadde ansvar for resultatet. Det bestrides at avtalen mellom Norsk Teknologi og Kværner kan forstås slik at den gjaldt utleie av arbeidskraft med den følge at Skoog Hedrén må anses som ansatt i Norsk Teknologi. Resultatansvaret følger direkte av kontrakten mellom Kværner og Norsk Teknologi som viser til Kværners generelle bestemmelser for engasjement av funksjonærer. Etter disse bestemmelser har Norsk Teknologi ansvar for riktig utførelse av oppdraget. Særlig har Skoog Hedrén framhevd at etter punkt 2.6.1 kan ukvalifisert personell demobiliseres omgående, som er en vesentlig skjerpelse sammenliknet med ansattes oppsigelsesvern. Kværners rett til reklamasjon i forbindelse med godkjenning av timelistene, og det ansvar Norsk Teknologi hadde for ethvert tap påført formuesverdier eller ved personskade eller død, bekrefter også at Norsk Teknologi og derved Skooog Hedrén hadde resultatansvar. Lagmannsretten har feilaktig unnlatt å drøfte om Norsk Teknologi kan misligholde avtalen og hvilke rettigheter Kværner da ville hatt.

       Det resultatansvar som Norsk Teknologi hadde overfor Kværner, ble gjennom avtalen med Chesa Konsult ført videre til Skoog Hedrén. Avslutningen av et tidligere oppdrag på Lille-Frigg høsten 1991 etter fem dager, hvor det ikke ble utbetalt godtgjørelse og han måtte dekke alle utgifter selv, underbygger at han var ansvarlig ved mislighold av kontrakten.

       Subsidiært anføres at avtalene sammenholdt med ulovfestede alminnelige regler om konsulentoppdrag medførte at Skoog Hedrén utførte oppdragene for egen regning og risiko. Det er lite naturlig å ta inn bestemmelser om ansvar for utføring av oppdraget i avtale med selvstendige næringsdrivende, jf. Rt 2000 1981 på side 1989. Når det inngås avtale med en selvstendig næringsdrivende, velger partene samtidig den bakgrunnsrett som gjelder for slike avtaler.

       Claes-Göran Skoog Hedrén har nedlagt slik påstand:

       Staten v/Sentralskattekontoret for utenlandssaker har for Høyesterett i hovedsak gjort gjeldende:

       Lagmannsrettens avgjørelse er riktig, og staten kan i det vesentlige slutte seg til lagmannsrettens begrunnelse. Det anføres ikke at Skoog Hedrén er frilanser.

       Ved bedømmelsen av om Skoog Hedrén er selvstendig næringsdrivende eller arbeidstaker må det foretas en helhetsvurdering basert på realiteten i hele avtaleforholdet, slik at også avtalen mellom Skoog Hedréns oppdragsgivere og Kværnerselskapene må trekkes inn. Skoog Hedrén ble utleid av Norsk Teknologi og Tee Squared Engineering til de to Kværnerselskapene. Avtalene viser entydig at Skoog Hedréns arbeidskraft ble stilt til disposisjon. Ordbruken er eksempelvis leieavtale, utleier, leietid, funksjonær, arbeidsgiveransvar og ansatte, og Skoog Hedrén var den eneste som kunne utføre arbeidet, slik at han må anses som midlertidig ansatt i utleieselskapene. Til underbygging av statens syn er det blant annet vist til Rt 1994 1064 Bye og forarbeidene til endringene ved lov nr. 10/2000 i arbeidsmiljøloven, tjenestemannsloven og sysselsettingsloven. Dom i Rt 2000 1981 Fabcon gjaldt bare rettsforholdet mellom utleieselskapet og konsulentene. Det var ikke omtvistet i Fabcon-saken at utleieselskapet var ansvarlig for arbeidsresultatet.

       Avtalen mellom Norsk Teknologi og Kværner må i alle tilfelle være avgjørende for om Skoog Hedrén kunne anses som ansvarlig for arbeidsresultatet. Det framgår av Kværners generelle bestemmelser for engasjement av funksjonærer at Norsk Teknologi bare stilte personell til disposisjon, og at personellet ble valgt av Kværner på bakgrunn av den informasjon som ble framlagt fra utleieselskapet. Det følger av oppdraget at utleieselskapets ansvar var begrenset til at informasjon om personellet var korrekt, og at personellet hadde sertifikater og kvalifikasjoner som var nødvendig for å utføre oppdraget. De påberopte bestemmelser om timeregistrering, ansvar og forsikring og mislighold gjaldt andre forhold og har ingen betydning for bedømmelsen av om utleieselskapet hadde resultatansvar. Bestemmelsen om mislighold må ses i sammenheng med hva oppdraget gjaldt. Verken avropsavtalen eller generelle bestemmelser gir grunnlag for å anta at utleieselskapet i dette tilfellet hadde påtatt seg ansvaret for arbeidsresultatet. Ut fra dette kan heller ikke Skoog Hedrén ha hatt noe ansvar for arbeidsresultatet.

       Til ytterligere underbygging har staten blant annet vist til at Skoog Hedrén fullt ut var underlagt Kværners ledelse, instruksjon og kontroll, at han utførte arbeidet i selskapenes lokaler, og at han brukte Kværners driftsmidler. Skoog Hedréns forklaring viser at han arbeidet helt integrert i prosjektet på linje med Kværners og andre selskapers personell. Det bestrides at kontroll av timeregnskapet også medførte kontroll av arbeidsresultatet. Norsk Teknologis virksomhet må anses som arbeidsutleie, jf. eksempelvis artikkel 5 i den dagjeldende nordiske trekkavtale av 19. juni 1991.

       Bakgrunnsretten om selvstendige næringsdrivendes kontraktansvar har ingen betydning når avtaleforholdet klart viser at konsulenten bare stiller sin arbeidskraft til disposisjon for oppdragsgiveren. Ordbruken i avtalene tilsier at bakgrunnsretten er arbeidsutleie, hvilket medfører at Skoog Hedrén er arbeidstaker uten resultatansvar.

       Staten v/Sentralskattekontoret for utenlandssaker har nedlagt slik påstand:

       Jeg er kommet til at lagmannsrettens dom må stadfestes og kan i det vesentlige slutte meg til lagmannsrettens begrunnelse.

       Innledningsvis bemerkes at partene er enige om at Skoog Hedrén i Norge drev vedvarende virksomhet i 1992 og 1993, slik at alternativet selvstendig oppdragstaker (frilanser), jf. nå folketrygdloven av 1997 § 1-9, ikke er aktuelt. Spørsmålet er om Skoog Hedrén har arbeidet i en annens tjeneste for lønn eller annen godtgjørelse eller om han for egen regning og risiko utførte oppdrag for Norsk Teknologi og Tee Squared Engineering.

       Skatteloven av 1911 inneholdt ikke legaldefinisjoner av arbeidstaker, selvstendig oppdragstaker og selvstendig næringsdrivende. Folketrygdloven av 1966 § 16-3 første ledd første punktum fastslo at arbeidsgiveravgift fastsettes i prosent av det beløp som arbeidsgiver plikter å innberette som lønn og annen godtgjørelse for arbeid eller oppdrag i og utenfor tjenesteforhold for vedkommende år. Etter annet punktum skulle det ikke beregnes slik avgift når arbeid eller oppdrag var utført « som ledd i selvstendig næringsvirksomhet ». Begrepet selvstendig næringsvirksomhet ble ansett for å ha samme innhold ved fastsetting av arbeidsgiveravgiften etter folketrygdloven som etter skatteloven av 1911, jf. Rt 2000 1981 Fabcon på side 1987 med henvisning til Ot.prp.nr.17 (1965-1966) side 24.

       Folketrygdloven av 1997 har i § 1-8, § 1-9 og § 1-10 legaldefinisjoner av arbeidstaker, selvstendig oppdragstaker (frilanser) og selvstendig næringsdrivende. Bestemmelsene tar sikte på å kodifisere tidligere rettsoppfatning og skatteetatens praksis, jf. Ot.prp.nr.29 (1995-1996) sidene 29-30. Legaldefinisjonene har også betydning for ligning for årene før ny folketrygdlov trådte i kraft 1. mai 1997, jf. Rt 2000 1981 på side 1987. Begrepet « virksomhet » som anvendes i skatteloven av 1999, omfatter mer enn selvstendig næringsvirksomhet, jf. Ot.prp.nr.86 (1997-1998) side 48 første spalte.

       Folketrygdloven fastslår i § 1-8 at arbeidstaker er « enhver som arbeider i en annens tjeneste for lønn eller annen godtgjørelse ». Selvstendig næringsdrivende er etter § 1-10 første ledd « enhver som for egen regning og risiko driver en vedvarende virksomhet som er egnet til å gi nettoinntekt ». Ved avgjørelse av om en person skal regnes som selvstendig næringsdrivende, skal blant annet legges vekt på virksomhetens omfang, ansvaret for resultatet av virksomheten, om virksomheten har ansatte eller nytter frilansere, har fast driftssted, om skattyter har den økonomiske risiko for virksomheten og bruken av egne driftsmidler, jf. annet ledd. Momentene i annet ledd går dels på egen regning og risiko og dels på vedvarende.

       Det foreligger flere avgjørelser av Høyesterett om grensedragningen mellom arbeidstakere, frilansere og selvstendig næringsdrivende. Av særlig interesse er Rt 1994 1064 Bye og Rt 2000 1981 Fabcon, som begge gjelder virksomhet i forbindelse med prosjektering og bygging av installasjoner for utvinning av petroleum fra den norske kontinentalsokkel.

       I saken om Bye kom Høyesterett til at oppdraget hadde karakter av en resultatforpliktelse, og at rammeavtalen ikke ga rett til konkrete oppdrag eller krav på vederlag når oppdrag ikke var bestilt. Bye hadde plikt til å utbedre feil for egen regning, og oppdragsgiveren kunne også kreve erstatning for feil og forsinkelser etter kontraktsrettslige regler begrenset oppad til 20 prosent av den samlede kontraktsverdi av alle oppdrag i samme prosjekt. Konsulentens ansvar for utført arbeid var også sentralt i saken om Fabcon. I den saken var Fabcons resultatansvar i forhold til oppdragsgiverne uomtvistet. Etter en konkret vurdering av avtaleforholdet sett i sammenheng med bakgrunnsretten kom Høyesterett til at også konsulentene hadde det ansvar for resultatet som en selvstendig næringsdrivende har. I de tilfeller oppdragsgiver har stilt arbeidsplass og utstyr til disposisjon og oppdragstaker under oppdragsgiverens ledelse, instruksjon og kontroll stiller sin arbeidskraft til disposisjon, foreligger normalt tradisjonell arbeidsleie, jf. Rt 1985 644 EMI på side 646.

       Det følger av begge avgjørelser, jf. nå folketrygdloven § 1-10, at grensen må fastlegges ut fra om virksomheten skjer for egen regning og risiko. Dette avgjøres etter en helhetsvurdering av realitetene i hele avtaleforholdet. I helhetsvurderingen inngår en rekke elementer som er trukket fram i avgjørelsene. Sentralt står spørsmålet om hvem som har risikoen og ansvaret for resultatet, det vil si konsekvensene for oppdragstaker om avtalen ikke oppfylles. Dette kan ofte bare avgjøres ved en nærmere analyse av de øvrige elementer i avtaleforholdet, herunder hvor ledelsen, instruksjonen og kontrollen med utføring av oppdraget ligger. Jeg tilføyer at ved utføring av forskjellige former for tjenester kan grensen mellom å drive for egen regning og risiko og arbeid i en annens tjeneste bli vanskelig å fastlegge.

       Utgangspunktet for bedømmelsen er avtalen som konsulenten har inngått, her avtalen mellom Norsk Teknologi og Chesa Konsult. Ved bedømmelsen av avtaleforholdet må rammeavtalen som fastlegger forpliktelsene overfor oppdragsgiver, her Kværners generelle bestemmelser for engasjement av funksjonærer for oppdrag onshore/inshore og offshore, trekkes inn.

       Jeg går nå over til å behandle avtalene mellom Kværner, Norsk Teknologi og Chesa Konsult. Spørsmålet er om den virksomhet som Skoog Hedrén utførte for Norsk Teknologi i 1992 og 1993, skjedde for egen regning og risiko. Sentralt her er om han hadde risiko og ansvar for resultatet av oppdraget. For å ta stilling til dette er det nødvendig å gå nærmere inn på selve oppdraget.

       Avtalen 9. april 1992 mellom Norsk Teknologi og Chesa Konsult gjaldt innleie av Skoog Hedrén for oppdrag til Kværner Installasjon. Isolert sett kan ordbruken i avtalen trekke i retning av at det forelå leie av arbeidskraft. Oppdraget gjaldt « System Coordinator på Sleipner A Hook-Up-prosjektet » i Stavanger. Skoog Hedrén har i sin skriftlige forklaring til Høyesterett uttalt at han hadde systemansvar for noen av prosess- og støttesystemene på Sleipner A plattformen under sammenkoplingen av moduler, mekanisk ferdigstillelse av alt utstyr og testing av alle hoved- og delsystemer. Ifølge forklaringen var hans hovedoppgave å være ansvarlig for mekanisk ferdigstillelse av systemer, godkjenning av sertifikater og nøyaktig å følge framdriften av installasjonen av elektro, instrument, rør mv. for disse systemer. Skoog Hedrén har også forklart at det var fem systemansvarlige, hvorav to var selvstendige konsulenter, som delte på ca 40 systemer. De systemansvarlige satt sentralt med nær og daglig kontakt med produksjonssjefen i Kværner, installasjonsformenn, Statoils planleggere, ledere av disiplinene og operatørene. Dersom Skoog Hedrén hadde manglet erfaring eller kjennskap til gjøremålene til en systemansvarlig eller hadde begått mer alvorlige feil, ville dette, ifølge hans forklaring, straks bli oppdaget av kolleger og/eller avdelingens disiplinledere eller senere ved utprøvingen i forbindelse med Statoils overtakelse. Det kan ut fra dette konkluderes med at selve oppdraget ikke gir noe grunnlag for at Skoog Hedrén hadde ansvar for arbeidsresultatet. Tvert om utførte han arbeid integrert i prosjektet på linje med andre arbeidstakere under Kværners ledelse, instruksjon og kontroll.

       Skoog Hedrén gjør gjeldende at bestemmelsene i avtalen mellom Chesa Konsult og Norsk Teknologi viser at firmaet var selvstendig næringsdrivende, hvilket partene også gikk ut fra. Den flate timerate alt inklusive medførte at hans firma måtte dekke alle utgifter i motsetning til ansatte som fikk dekket utgiftene av arbeidsgiver. Tidsbegrensningen av oppdraget, plikten til å fullføre oppdrag og oppsigelse uten varselfrist var i strid med dagjeldende arbeidsmiljølovs bestemmelser om midlertidig tilsetting, oppsigelse og vern mot usaklig oppsigelse. Jeg bemerker at bestemmelser om brutto vederlag og dekning av egne utgifter ikke er tilstrekkelige til at en virksomhet må anses drevet for egen regning og risiko. Bestemmelsene om oppdragets varighet og oppsigelse er heller ikke av nevneverdig betydning ved bedømmelsen i forhold til skatteloven og folketrygdloven.

       Jeg kan ikke se at avtalen mellom Norsk Teknologi og Chesa Konsult gir noe svar på om Skoog Hedrén hadde risiko og ansvar for resultatet. Staten har gjort gjeldende at Norsk Teknologi etter rammeavtalen ikke hadde risiko og ansvar for ansatte og innleide konsulenters arbeid for Kværner. Selskapets virksomhet var arbeidsutleie, jf. eksempelvis artikkel 5 i den tidligere nordiske trekkavtale av 19. juni 1991. I så fall kan heller ikke Skoog Hedrén ha slikt ansvar.

       Jeg bemerker at Kværners generelle bestemmelser, som delvis er gjengitt tidligere, fastslo i punkt 2.1.1 at oppdraget gikk ut på at « underleverandøren skal stille ressurser til disposisjon for KVI innenfor de rammer som framgår av disse betingelser ». Ressurser betyr her ingeniører. Norsk Teknologi skulle « forsyne KVI med opplysninger om personellets fulle navn, fødselsdata, nasjonalitet om nødvendig gyldig oppholds- og arbeidstillatelse, adresse, oppgave over utdannelse og praksis. » Kværner bestemte hvem som skulle få oppdrag blant annet « på bakgrunn av den informasjon (resyme, anbefalinger etc.) som fremlegges av underleverandør. » Norsk Teknologi var ansvarlig for at all informasjon som ble framlagt, og som kan influere på valg av person, var korrekt, og at personellet hadde sertifikater og kvalifikasjoner som var nødvendig for å utføre oppdraget. Dersom meningen hadde vært at Norsk Teknologi i tillegg skulle hatt risiko og ansvar for resultatet av arbeid til personell som ble stilt til disposisjon for Kværner, burde dette etter min mening framgått av avtalen, slik tilfellet var i Rt 1994 1064.

       Skoog Hedrén anfører at bestemmelsene om timeregistrering, ansvar og forsikring, og mislighold i Kværners generelle betingelser, viser at Norsk Teknologi, og derved også Skoog Hedrén, hadde ansvar for arbeidsresultatet. Jeg bemerker at bestemmelsen om mislighold må forstås slik at i tilfelle det foreligger et mislighold skal Kværner Installasjon ha rett til å kreve erstatning for dette. Hva som er mislighold framgår ikke av bestemmelsen. Dette må avgjøres på grunnlag av hva som var Norsk Teknologis oppdrag, og som jeg har beskrevet tidligere. De påberopte bestemmelser om ansvar, skadesløsholdelse og forsikring gjelder ikke resultatansvar, men tingskade, personskade og dødsfall. Dette følger allerede av at bestemmelsene om ansvar og skadesløsholdelse også gjaldt for Kværner, jf. punkt 2.13.4. Bestemmelsene om timeregistrering tok sikte på registring av personellets arbeidstid ved daglig føring av timelister. Det framgår av forklaringene til daværende ingeniørsjef i Kværner og personalkoordinatoren, at arbeidsresultatet ikke ble kontrollert i forbindelse med timeavregningen. Bestemmelsene har ingen betydning for spørsmålet om Norsk Teknologi og Skoog Hedrén hadde resultatansvar.

       Skoog Hedrén har til ytterligere underbygging av at hans firma hadde resultatansvar, også påberopt demobiliseringen av ham etter fem dager i forbindelse med et tidligere oppdrag han hadde i Lille-Frigg prosjektet høsten 1991. Jeg bemerker at Kværner Engineering 15. november 1991 underrettet Norsk Teknologi om at Skoog Hedrén av eget tiltak hadde forlatt oppdraget, fordi han hadde liten erfaring med de oppgaver han skulle utføre. Det framgår også at han ikke hadde ytet noe bidrag til løsning av prosjektets oppgaver, og at hans demobilisering var et kontraktsbrudd som påførte Kværner ekstra kostnader i form av forsinkelser og mobilisering av nytt personell. Brevet konkluderer med at Norsk Teknologi ikke hadde krav på godtgjørelse for Skoog Hedrén. Jeg finner det ikke nødvendig å gå nærmere inn på dette. Denne hendelse gir uansett ikke støtte for at Skoog Hedrén hadde risiko og ansvar for selve utførelsen av oppdraget.

       Jeg finner etter dette at verken avtalen mellom Norsk Teknologi og Chesa Konsult eller avtalen mellom Norsk Teknologi og Kværner gir noe grunnlag for å konstatere at Chesa Konsult eller Skoog Hedrén hadde ansvar for hans utføring av oppdraget utover det som gjelder for arbeidstakere. Som tidligere bemerket er partene enige om at avtaleforholdet mellom Kværner, Tee Squared Engineering og Chesa Konsult må bedømmes på samme måte. Jeg tilføyer at uttalelsene i Fabcon-saken om betydningen av ikke avtalte regler om konsulenters ansvar for arbeidsresultatet må ses på bakgrunn av at Fabcon uomtvistet hadde resultatansvar i forhold til dette selskaps oppdragsgivere. Når det i vår sak konstateres at Skoog Hedréns oppdragsgivere i forhold til Kværner ikke har ansvar for arbeidsresultatet, blir dette uansett avgjørende også i forhold til Chesa Konsult og Skoog Hedrén. Bakgrunnsretten om selvstendige næringsdrivendes kontraktansvar får i et slikt tilfelle ingen betydning.

       Anken har ikke ført fram. Saken har reist spørsmål som det har vært viktig å få en rettslig avklaring av, og har budt på en viss tvil. Jeg er ut fra dette enig i lagmannsrettens omkostningsavgjørelse og mener at saksomkostninger heller ikke bør tilkjennes for Høyesterett.

 

       Jeg stemmer for denne dom:

       Dommer Mitsem: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

       Dommer Støle: Likeså.

       Dommer Lund: Likeså.

       Justitiarius Schei: Likeså.

 

       Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne