INSTANS: Høyesterett - Dom.
DATO: 2000-09-22
PUBLISERT: HR-2000-00039a
STIKKORD: Skatterett. Selskapsrett. Morselskaps inntektsfradrag for tap ved overtagelse av
SAMMENDRAG: Morselskap fikk inntektsfradrag etter skatteloven § 44 første ledd bokstav d for et tap som ble påført ved at selskapet overtok ansvaret for et datterselskaps gjeld. - Uttalelser om akjseloven av 1997 § 3-9 om konserninterne transaksjoner.
SAKSGANG: Trondheim byrett nr. 98-00401 A - Frostating lagmannsrett LF-1999-00834 A - Høyesterett HR-2000-00039A, nr. 310/1999.
PARTER: Brødrene Dahl AS (Advokat Ulf Werner Andersen - til prøve) mot Staten v/Sør-Trøndelag fylkesskattekontor (Regjeringsadvokaten v/advokat Ola Haugen).
DOMMERE: Flock, Frisak, Bruzelius, Lund, Holmøy.

Dommer Flock: Saken gjelder krav fra et morselskap om inntektsfradrag etter skatteloven § 44 første ledd bokstav d for et tap som ble påført ved at selskapet overtok ansvaret for et datterselskaps gjeld.

Setsaas Gruppen AS var i første halvdel av 1990-årene morselskap i Setsaas-konsernet som omfattet en rekke heleide datterselskaper. Selskapene drev virksomhet i ulike bransjer, i stor grad knyttet til VVS-handel, rørleggervirksomhet og offshore.

Sentralt i saken står en avtale om konsernkontosystem - en «konsernkontoordning» - som ble inngått med Fokus Bank 16. oktober 1991. Parter i avtalen var morselskapet og i alt 16 datterselskaper. Avtalen ga selskapene rett til felles utnyttelse både av de ulike selskapers innestående midler og av kreditt innenfor en innvilget kredittramme på kr 90.300.000, dog slik at morselskapet fordelte denne rammen på seg selv og de enkelte datterselskap. Ordningen fungerte slik at hvert datterselskap hadde sin underkonto som viste selskapets transaksjoner. En annen konto, benevnt hovedkonto, var en driftskonto for morselskapet. I tillegg til dette ble benyttet en hjelpekonto - systemkonto - som til enhver tid ga uttrykk for konsernets samlede mellomværende med banken. Denne kontoen dannet grunnlaget for bankens beregning av renter og provisjon. Etter avtalens punkt 4 femte ledd heftet morselskapet og de 16 datterselskapene solidarisk overfor banken for enhver forpliktelse som oppsto i henhold til avtalen. Alle sikkerheter som de ulike selskaper stilte, tjente som dekning for et hvert ansvar som morselskapet eller det enkelte datterselskap hadde eller fikk overfor banken. Enkelt sagt ledet denne ordningen til en reduksjon i konsernets samlede utgifter idet ledig likviditet hos det enkelte selskap bidro til å redusere den samlede effektive kassekreditt.

Ett av datterselskapene, Setsaas VVS i Oslo, begjærte oppbud 14. juni 1993 og ble tatt under konkursbehandling. I den forbindelse ble det ført forhandlinger med Fokus Bank og Den norske Bank om konsernets videre skjebne. Forhandlingene ledet til at bankene fikk dekket kr 40.000.000 av sitt krav mot det konkursrammede selskapet. Dette skjedde ved at dette beløpet ble belastet konsernkontoordningen med Fokus Bank. Hele tapet ble utgiftsført hos morselskapet og ble godkjent som en fradragspost for dette selskapet ved den ordinære skatteligningen for 1993.

Etter at det hadde vært avholdt bokettersyn hos morselskapet, varslet Trondheim ligningskontor i brev av 15. november 1995 at ligningskontoret ville vurdere endring av ligningen for dette ligningsåret, blant annet for fradragsføringen av tapet på kr 40.000.000. Det var i bokettersynsrapporten påpekt at alle datterselskapene var solidarisk ansvarlig for gjelden til Fokus Bank, at alle hadde fordel av konsernkontoordningen og at det måtte være en presumsjon for at «forpliktelser som måtte oppstå som følge av innfrielse ved solidaransvar, skal likedeles mellom solidarskyldnerne i en regressomgang». I brevet uttalte ligningskontoret at det var et spørsmål om bare 1/16-del av tapet kunne fradragføres ved ligningen av morselskapet, og at kr 37.500.000 dermed måtte tillegges inntekten, dog slik at det også kunne gis fradrag for andelen til datterselskaper som på fradragstidspunktet var i en konkurslignende situasjon.

Etter at morselskapet hadde avgitt uttalelse, gjorde ligningskontoret vedtak i endringssak om underskuddsreduksjon for 1993 på vel kr 38.000.000, hvorav kr 37.647.059 gjaldt dette punkt. Vedtaket ble påklaget til overligningsnemnda som i vedtak utsendt 9. september 1997 fastholdt ligningsnemndas vedtak, dog slik at tilbakeføringen ble redusert til kr 37.500.000, altså 15/16-deler av tapet. Ligningskontorets noe høyere beløp skyldtes at man hadde regnet med 16/17-deler, idet man uriktig hadde tatt med det konkursrammede selskapet.

Setsaas Gruppen AS ble i 1995 fusjonert inn i Brødrene Dahl AS, Oslo. Dette selskapet gikk til søksmål mot staten v/Sør-Trøndelag fylkesskattekontor. Trondheim byrett avsa 3. juli 1998 dom i saken med slik domsslutning:

Staten anket dommen til Frostating lagmannsrett som 18. mai 1999 avsa dom med slik domsslutning:

Om det nærmere saksforhold og anførslene for de tidligere instanser vises til dommene i byretten og lagmannsretten.

Brødrene Dahl AS har anket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder i det vesentlige lagmannsrettens rettsanvendelse og på enkelte punkter også bevisbedømmelsen.

Under saksforberedelsen for Høyesterett har Trondheim ligningskontor fattet vedtak i endringssak i overensstemmelse med den påstand som staten nedla for lagmannsretten. Etter dette er inntekten satt ned med kr 2.500.000 idet fradraget i tilknytning til tapet på kr 40.000.000 er øket fra 1/16-del til 2/16-deler.

Under saksforberedelsen for Høyesterett er avhørt 9 vitner ved bevisopptak, innhentet to vitneerklæringer og fremlagt en rekke nye dokumenter. Bortsett fra enkelte endringer i ankegrunnene står saken så vel i faktisk som i rettslig henseende i det vesentlige i samme stilling som for lagmannsretten. Tvisten i ankesaken gjelder nå morselskapets krav om fradrag for de resterende 14/16-deler av tapet, altså kr 35.000.000.

Den ankende part, Brødrene Dahl AS, har i hovedtrekk gjort gjeldende:

Morselskapet har oppfattet konsernkontoavtalen med Fokus Bank slik at det bare var dette selskap - og ikke datterselskapene - som var den egentlige debitor i forhold til banken, og som var det som måtte bære tapet ved at et datterselskap ikke var i stand til å gjøre opp for seg. Lagmannsretten tar feil når det i dommen gis uttrykk for at det ikke er nærliggende eller naturlig å forstå konsernkontoavtalen på denne måten. At også datterselskapene formelt var parter i avtalen, kan ikke være avgjørende. Avtalen var utformet av banken som ikke var opptatt av hvorledes ansvarsforholdene innad i konsernet skulle reguleres. Den tilsvarende avtalen med Den norske Bank er formulert slik at det er morselskapet alene som er hoveddebitor overfor banken.

Lagmannsretten tar helt feil når den som utgangspunkt for spørsmålet om adgang til skjønnsligning etter skatteloven (1911) § 54 første ledd, konstaterer at morselskapet «hadde latt være å søke regress». Selv om det legges til grunn at morselskapet etter det interne forhold i konsernet ikke alene skulle bære tapet på de kr 40.000.000, var det i 1993 ikke mulig å kreve regress. Morselskapet hadde på dette tidspunkt kun påtatt seg et gjeldsansvar overfor Fokus Bank. Regress kunne det eventuelt først bli tale om å kreve etter at gjelden var betalt.

Ser man nærmere på det enkelte datterselskap og den interesse hvert enkelt selskap hadde i å ta del i konsernkontoordningen, kommer det til syne betydelig ulikheter. Som eksempel nevnes at fem av disse selskapene overhodet ikke var gitt noen kreditt gjennom denne ordningen. Garantistillelsen overfor banken kan bare forklares ved at det har skjedd en overstyring fra morselskapets side. De prinsipper som § 3-9 i aksjeloven av 1997 gir uttrykk for, tilsier at morselskapet alene må ta tapet på de kr 40.000.000. Når denne bestemmelsen viser til «vanlige forretningsmessige vilkår og prinsipper» og til «god forretningsskikk», gis det uttrykk for en rettstilstand som også gjaldt før denne loven ble vedtatt. Selskapsrettens tilordningsprinsipper må også legges til grunn i skatteretten.

Det bestrides at det internt i Setsaas-konsernet skal være inngått noen avtale om at morselskapet alene skal bære tapet, og at det er adgang til skjønnsligning etter skatteloven § 54 første ledd. Regnskapene viser at styret i morselskapet har ansett dette selskapet som debitor i forhold til banken for all gjeld under konsernkontoordningen, og som kreditor i forhold til datterselskapene for den del av gjelden som falt på det enkelte selskap. Skatteloven § 54 første ledd får for øvrig bare anvendelse dersom det har funnet sted en inntektsreduksjon hos morselskapet. I et tilfelle som det foreliggende, hvor morselskapet omtrent uten unntak fullt ut eier datterselskapene, vil morselskapet ikke bli rikere av å kreve regress. Sammenlignet med situasjonen ved en lik fordeling av tapet på alle selskapene, gir det heller ingen skattebesparelser - men derimot en noe større skattekostnad - når morselskapet alene tar tapet. Årsaken til inntektsreduksjonen hos morselskapet var at de styrende organer hadde den oppfatning at selskapet alene var forpliktet som debitor for de kr 40.000.000. Dermed er heller ikke kravet til årsakssammenheng i skatteloven § 54 første ledd oppfylt.

For det tilfelle at det skattemessig skal finne sted en fordeling av tapet, anføres at datterselskapet Sanitærteknikk AS' andel er tilfalt morselskapet ved fusjon. Lagmannsretten har her uriktig lagt til grunn at fusjonen skattemessig først fant sted i 1994.

Endelig anføres at overligningsnemnda ikke har drøftet nærmere etter hvilke retningslinjer tapet skulle fordeles på de ulike selskaper. Nemda har heller ikke tatt hensyn til at det var ytet konsernbidrag fra enkelte av datterselskapene til morselskapet som det ikke ville vært adgang til dersom disse selskapene skulle overføres en andel av tapet. Dette innebærer at det for morselskapet i realiteten ble gjennomført en dobbelbeskatning. Overligningsnemnda har følgelig begått saksbehandlingsfeil som må lede til at nemndas vedtak er ugyldig.

Til statens motanke anføres at lagmannsretten korrekt har lagt vekt på selskapskonstellasjonen på ligningstidspunktet, og at konkurser og fusjoner på dette tidspunkt fører til at det ansvar som faller på morselskapet blir 2/11-deler, eller kr 7.272.727.

Brødrene Dahl AS har nedlagt slik påstand:

«Prinsipalt

Ankemotparten, Staten v/Sør-Trøndelag fylkesskattekontor, har i hovedtrekk gjort gjeldende:

Den sentrale bestemmelsen i saken er skatteloven § 44 første ledd bokstav d. Etter denne bestemmelsen kan morselskapet Setsaas Gruppen AS bare føre tapet på kr 40.000.000 til fradrag i inntekten for 1993 i den utstrekning dette er et tap som er endelig konstatert. Tapet er ikke endelig konstatert i den grad morselskapet hadde rett til å fordele det på datterselskapene.

Konsernkontoavtalen mellom alle selskapene og Fokus Bank etablerte et samskyldnerforhold mellom morselskapet og datterselskapene. Det er ikke holdepunkter for at det har vært meningen å fravike den obligasjonsrettslige hovedregel om at samskyldnere i regressomgangen heftet med en like stor andel. Avtalen med banken hadde først og fremst som formål å dekke alle datterselskapenes behov for kreditt, og dette formålet ble best oppnådd ved en slik samlet opptreden fra selskapenes side.

Det kan ikke være avgjørende for fradragsretten om tapet på de kr 40.000.000 oppsto ved at morselskapet betalte dette beløpet direkte til banken eller om morselskapet ble gitt en kreditt på dette beløp. Det er forfeilet å argumentere med at et regresskrav først oppstår når kreditor får oppgjør. I forhold til skatteloven § 44 første ledd bokstav d må det være realiteten og ikke terminologien som er avgjørende.

Konsernkontoavtalen strider ikke mot aksjeloven § 3-9. En gjensidig garanti mellom selskapene er antakelig en helt normal ordning i praksis. Det er ingen holdepunkter for at avtalen innebærer noen form for misbruk av myndighet fra morselskapets side overfor datterselskapene. Rettsfølgen av et misbruk ville i tilfelle ha vært et erstatningskrav mot morselskapet og ikke tap av retten til regress, og noe slikt krav er ikke reist.

Når morselskapet ikke har fremsatt krav om at noen av datterselskapene tar en andel av tapet på de kr 40.000.000, beror dette følgelig på at det internt i Setsaas-konsernet er avtalt at morselskapet skal ta hele tapet. Datterselskapene er selvstendige skattesubjekter, jf. skatteloven § 15 første ledd bokstav b. Det følger av skatteloven § 54 første ledd at en slik avtale ikke er bindende for skattemyndighetene ved ligningen. Morselskapet har ved dette påført seg en inntektsreduksjon, og denne reduksjonen har sin årsak i det interessefellesskap som består ved at dette selskapet fullt ut er eier av datterselskapene. En uavhengig samskyldner ville selvfølgelig ha påberopt seg sin rett til regress. - Fordelingsregelen i aksjeloven § 3-9 kan ikke føre til et annet resultat. En fordeling i regressomgangen etter det enkelte selskaps nytte av konsernkontoordningen eller etter andre individuelle momenter, er ikke praktisk mulig. Ligningsmyndighetene hadde heller ikke holdepunkter for å foreta en slik fordeling.

Morselskapet kan ikke høres med at det spørsmål saken reiser har liten eller ingen betydning fordi en fordeling av tapet ville ha gitt en lavere inntekt til beskatning hos datterselskapene, og at spørsmålet av fradrag for tap henger sammen med det konsernbidrag som det enkelte av disse selskapene ville være i stand til å yte til morselskapet. Morselskapet må ta konsekvensen av det valg som man på dette punkt har gjort. Ligningsmyndighetene hadde således adgang til å fastsette morselskapets ligning ved skjønn etter skatteloven § 54 første ledd, og skjønnet er forsvarlig.

Det bestrides at ligningsmyndigheten har begått noen saksbehandlingsfeil som kan lede til at ligningen oppheves. De interne forhold i Setsaas-konsernet er vurdert ut fra de opplysninger som forelå. I mangel av opplysninger til støtte for en annen fordeling, har ligningsmyndighetene korrekt foretatt en likedeling av tapet. Om den manglende adgang til fradrag på morselskapets hånd bør lede til en annen ligning av datterselskapene, er et spørsmål som i tilfelle må tas opp etter at disse selskapene har dekket regresskravet.

Lagmannsretten har korrekt kommet til at datterselskapet Sanitærteknikk AS skattemessig først ble fusjonert med morselskapet i 1994, og at denne fusjonen således ikke får innvirkning på den andel av tapet som morselskapet kan kreve skattefradrag for.

Motanken gjelder spørsmålet om hvor mange selskaper tapet skal fordeles på. Fusjoner mellom datterselskaper får ingen betydning for den andel som faller på morselskapet, mens morselskapet ved fusjon med et datterselskap overtar den andel av tapet som falt på dette selskapet. Ved konkurs faller konkursdebitors andel av tapet bort, med den virkning at de øvriges andel blir tilsvarende større. En forutsetning for at morselskapets andel i et slikt tilfelle kan økes, er likevel at ligningsmyndighetene har fått opplysninger om det forhold som er årsak til økningen. På denne bakgrunn aksepteres at morselskapets andel av tapet som følge av fusjon med et av datterselskapene økes fra 1/16-del til 2/16-deler. Lagmannsretten har her gått for langt når denne andelen er satt til 2/11-deler.

Staten v/Sør-Trøndelag fylkesskattekontor har nedlagt slik påstand:

«I I ankesaken

Jeg er kommet til at anken må tas til følge.

Slik jeg ser saken, er det avgjørende spørsmål om morselskapet kan kreve at datterselskapene dekker en del av tapet på de kr 40.000.000. Dersom morselskapet ut fra det interne rettsforhold med datterselskapene ikke har noe slikt krav, har selskapet rett til inntektsfradrag for tapet etter bestemmelsen i skatteloven § 44 første ledd bokstav d. Spørsmålet om ligningsmyndighetene har adgang til skjønnsligning etter bestemmelsene i skatteloven § 54 første ledd vil først oppstå dersom morselskapet frivillig har avstått fra å kreve at datterselskapene tar sin andel av tapet.

Når morselskapets adgang til å kreve regress skal vurderes, står som nevnt konsernkontoavtalen med Fokus Bank sentralt. Denne avtalen har banken inngått med morselskapet og 16 av datterselskapene, og det bestemmes som nevnt i avtalens punkt 4 femte ledd at «morselskapet og det enkelte selskap hefter solidarisk overfor banken for enhver forpliktelse som oppstår i h.h.t. denne avtale».

Den ordning som ble etablert ved denne avtalen, setter likevel i høy grad morselskapet i en særstilling i forhold til datterselskapene. De 17 selskapene ble samlet innvilget en kredittramme på kr 90.300.000. Dette skjedde ved et tilsagnsbrev som både var stilet til og ble akseptert av morselskapet alene. I konsernkontoavtalen ble morselskapet gitt fullmakt til å avtale en utvidelse av denne rammen med opp til kr 30.000.000 uten varsel til datterselskapene. Den avtalte kredittrammen ble av morselskapet i henhold til avtalen fordelt på de selskaper som deltok. Morselskapet bestemte selv hvilken rente datterselskapene skulle belastes eller godskrives. For hvert enkelt datterselskap førte banken en underkonto som ble rentebelastet eller godskrevet renter etter satser fastsatt av morselskapet. Morselskapet ble på sin side av banken belastet for renter og provisjoner beregnet ut fra konsernets samlede netto lån. Det oppsto på denne måten en rentenetto - i konsernkontoavtalen benevnt konserngevinst - som ble godskrevet morselskapet.

Konsernkontoavtalen gir således et bilde av en kredittgivning på to nivåer: det øvre nivå mellom banken og morselskapet, og det lavere nivå mellom morselskapet og det enkelte datterselskap. Dette illustreres ved den orientering fra bankens side som fulgte med som vedlegg til avtalen. Der uttales at deltakelse i konsernkontoodningen kan ha innflytelse på selskapenes regnskaper, og at selskapene selv må «ta stilling til om saldo på egne konti skal føres som gjeld/formue til banken eller som gjeld/formue til morselskapet». Det fremgår av notene til morselskapets regnskap for 1993 at ansvaret for hele kassakreditten i tilknytning til konsernkontoordningen er tatt med som gjeld til banken i regnskapet, og at «den delen som vedrører datterselskapenes trekk/innskudd er medtatt som kortsiktig fordring/kortsiktig gjeld». Etter det opplyste opererte datterselskapene i sine regnskaper - muligens med enkelte unntak - på samme måte med mellomværender med morselskapet og ikke med banken.

Når det rettsforhold som ble etablert ved konsernkontoavtalen skal vurderes, er det naturlig å se hen til det innhold som slike ordninger normalt har. Dette er beskrevet nærmere i fremlagt brev fra Den norske Bankforening til Justisdepartementet av 25. september 1996 i tilknytning til NOU 1996:3 Ny aksjelovgivning. Som er særtrekk ved ordningen fremheves at saldoen på morselskapets konto tilsvarer nettoen av samlet innestående og trekk på underkontiene, og at de øvrige mellomværender ses som låneforhold mellom morselskapet og de andre konsernselskapene. Dette støtter således den ankende parts standpunkt. Jeg nevner i denne forbindelse at det omtrent på samme tid som konsernkontoavtalen med Fokus Bank ble inngått, også ble etablert en konsernkontoordning i Den norske Bank. Datterselskapene er også i denne avtalen sammen med morselskapet solidarisk ansvarlig for alle forpliktelser som måtte oppstå under avtalen, men her står morselskapet alene som låntaker i forhold til banken.

Avtalen med Fokus Bank er ført i pennen av banken. Den interne fordelingen av ansvar mellom selskapene i konsernet har neppe vært noe sentralt punkt for banken. Det er betegnende for datterselskapenes rolle at avtalen etter sin ordlyd kun ble utstedt i to eksemplarer, ett til morselskapet og ett til banken. Det er ikke holdepunkter for annet enn at de ansvarlige i morselskapet har oppfattet avtalen slik at den ikke etablerte noen alminnelig adgang til å kreve regress overfor datterselskapene i et tilfelle som det foreliggende.

På denne bakgrunn kan jeg ikke se at konsernkontoavtalen med Fokus Bank gir grunnlag for en rett for morselskapet til å fordele det aktuelle tap på datterselskapene.

Partene har i sin prosedyre trukket frem de prinsipper som nå er lovfestet i aksjeloven (1997) § 3-9 om konserninterne transaksjoner. Etter første ledd i denne paragrafen skal transaksjoner i samme konsern grunnes på vanlige forretningsmessige vilkår og prinsipper, mens tap som ikke kan henføres til noe bestemt konsernselskap etter annet ledd skal fordeles mellom konsernselskapene slik god forretningsskikk tilsier. Dersom det gjennomføres transaksjoner i strid med § 3-9, vil dette kunne føre til at ligningen skjer ved skjønn etter skatteloven § 54 første ledd.

Jeg finner det unødvendig å gå nærmere inn på denne bestemmelsen i aksjeloven. Regelen i § 3-9 representerer «i hovedsak en lovfesting og presisering av prinsipper som ellers følger av mer generelle aksje- og regnskapsrettslige regler», jf. NOU 1996:3 side 192. I sine høringsuttalelser kommenterte Den norske Bankforening og Sparebankforeningen forholdet mellom bankenes tilbud om konsernkontoordninger og § 3-9, se Ot.prp.nr.23 (1996-1997) side 136. Departementet legger til grunn at § 3-9 første ledd i utgangspunktet ikke vil være til hinder for bruk av bankenes alminnelige konsernkontoordninger såfremt inn- og utbetalinger innenfor ordningen knyttes til særskilte underkonti for hvert av selskapene i konsernet. Det uttales videre at kravet om fordeling i samsvar med god forretningsskikk vil være oppfylt så lenge renteinntekter og -utgifter samt gebyrer og provisjoner fordeles «forsvarlig i forhold til de enkelte selskapenes bruk av konsernkontoordningen».

Det tap som i vår sak er belastet morselskapet, er noe annet enn de omkostninger som her omtales, og jeg kan ikke se at uttalelsen gir støtte for statens syn. Den viser imidlertid at departementet var godt kjent med den normale konsernkontoordning, hvoretter morselskapet var hoveddebitor og datterselskapene var garantister, jf. hva jeg tidligere har sagt om dette.

Det er ikke opplyst at det besto noen nær forretningsmessig tilknytning mellom det konkursrammede selskapet og de øvrige datterselskapene i Setsaas-konsernet. Jeg har vanskelig for å se at morselskapets overtakelse av hele gjeldsansvaret ikke kan sies å være grunnet på vanlige forretningsmessige vilkår og prinsipper, og at gjeldsovertakelsen skulle være i strid med god forretningsskikk. I den forbindelse finner jeg grunn til å peke på reglene om konsernbidrag som gir morselskapet adgang til å få tilført midler fra datterselskapene. Denne adgangen ble benyttet i 1993 i et vesentlig større omfang enn det som ville vært mulig dersom tapet på de kr 40.000.000 hadde vært utlignet på disse selskapene.

Jeg er etter dette kommet til at morselskapet med hjemmel i skatteloven § 44 første ledd bokstav d hadde adgang til å fradragsføre tapet på de kr 40.000.000. Overlignings-nemndas vedtak bygger således på en uriktig rettsanvendelse. Dette må lede til at vedtaket oppheves i overensstemmelse med punkt 1 i domsslutningen i byrettens dom, som dermed stadfestes.

Den ankende part har fått medhold og bør tilkjennes saksomkostninger for alle retter. Statens motanke har vært forgjeves, og den ankende part tilkjennes også saksomkostninger for Høyesterett for denne del av saken. Saksomkostningene for lagmannsrett og Høyesterett fastsettes i overensstemmelse med den fremlagte saksomkostningsoppgaven som også omfatter motanken. Det er krevet renter fra forfall, og dette er det tatt hensyn til ved utmålingen. På denne bakgrunn fastsettes saksomkostningene for disse to retter til kr 242.000, hvorav utgifter ifølge omkostningsoppgaven utgjør kr 24.646.

Jeg stemmer for denne dom:

Dommer Frisak: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Bruzelius: Likeså.

Dommer Lund: Likeså.

Dommer Holmøy: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

dom: