INSTANS: Høyesterett - Dom
DATO: 2002-01-18
PUBLISERT: HR-2001-00035
STIKKORD: Gyldigheten av ligningsvedtak.
SAMMENDRAG: Saken gjelder gyldigheten av ligningsvedtak. Spørsmålene er om et aksjeselskap har foretatt en vederlagsfri verdioverføring til selskapets to aksjonærer som utløser utbyttebeskatning av aksjonærene, jf. selskapsskatteloven av 1991 § 3-2 nr. 1 og 2, og uttaksbeskatning av selskapet, jf. skatteloven av 1911 § 42 første ledd 3. punktum. De tilsvarende bestemmelser i skatteloven av 1999 er § 10-11 nr. 1 og 2 og § 5-2.
Henvisninger: LOV-1911-08-18-8-§42 (Sktl), LOV-1991-07-20-65-§3-2 (Selskapsskatteloven), LOV-1999-03-26-14-§10-11 (Sktl), LOV-1999-03-26-14-§5-2 (Sktl)
SAKSGANG: Nordfjord herredsrett nr. 98-00036 - Gulating lagmannsrett LG-1999-02058 - Høyesterett HR-2001-00035, sivil sak, anke.
PARTER: I. Aslak Lefdal, John Olav Lefdal (advokat Svein Haaland - til prøve) mot Staten v/Sogn og Fjordanefylkesskattekontor (advokat Rolf Husebø). II. Staten v/Sogn og Fjordanefylkesskattekontor (advokat Rolf Husebø) mot Aslak Lefdal, John Olav Lefdal, Nor-Import AS (advokat Svein Haaland - til prøve).
DOMMERE: Lund, Aarbakke, Mæland, Oftedal Broch og Smith.
Henvisninger i teksten: LOV-1915-08-13-6-§172 (Tvml), LOV-1915-08-13-6-§180 (Tvml), LOV-1976-12-17-100-§3 (Renteloven), LOV-1991-07-20-65-§3-3 (Selskapsskatteloven), LOV-1991-07-20-65-§3-4 (Selskapsskatteloven)

       Dommer Lund: Saken gjelder gyldigheten av ligningsvedtak. Spørsmålene er om et aksjeselskap har foretatt en vederlagsfri verdioverføring til selskapets to aksjonærer som utløser utbyttebeskatning av aksjonærene, jf. selskapsskatteloven av 1991 § 3-2 nr. 1 og 2, og uttaksbeskatning av selskapet, jf. skatteloven av 1911 § 42 første ledd tredje punktum. De tilsvarende bestemmelser i skatteloven av 1999 er § 10-11 nr. 1 og 2 og § 5-2.

       Selskapet Nor-Import AS - heretter Nor-Import - driver blant annet med salg og distribusjon av øl og mineralvann i Sogn og Fjordane fylke. Virksomheten er knyttet til eiendommen Perhusvegen 3 i Stryn som selskapet leier. I begynnelsen av 1990-årene kom Nor-Import i økonomiske vanskeligheter. På dette tidspunkt var Ringnes AS - heretter Ringnes - selskapets hovedleverandør og største kreditor med et tilgodehavende på mer enn tolv millioner kroner. Med henblikk på å muliggjøre videre drift, ble det i begynnelsen av oktober 1993 forhandlet frem et avtaleverk mellom Ringnes, Nor-Import og Aslak og John Olav Lefdal som hver eiet 50% av aksjene i Nor-Import. Gjennom den avtalte ordning ble selskapet blant annet sikret større provisjoner av Ringnes som også ytet ulike kreditter - driftskreditt og konvertering av en del av fordringen på Nor- Import til ansvarlig lånekapital. På sin side fikk Ringnes opsjon på erverv av mer enn halvparten av aksjene i selskapet.

       Den ordningen som ble avtalt, inneholdt også bestemmelser for selskapet Perhusvegen 3 AS, som eide driftseiendommen Perhusvegen 3. Blant annet skulle John Olav Lefdal, som eide alle aksjene i dette selskapet, innen 31. desember 1993, « overdra alle sine aksjer i Perhusvegen 3 A.S. til Nor-Import A.S. til pari verdi, kr. 75.000. »

       Den avtalte ordning ble i det vesentlige nedfelt i vedtak truffet på ekstraordinær generalforsamling i Nor-Import 6. oktober 1993. På generalforsamlingen ble det valgt nytt styre og ny revisor for selskapet.

       Det ble senere utarbeidet separate skriftlige avtaler for de enkelte elementer i den avtalte ordningen. Dette skjedde stort sett i november 1993, da John Olav Lefdal undertegnet avtale om overdragelse av 100% av aksjene i Perhusvegen 3 AS til Nor-Import for 75.000 kroner.

       Senere samme måned, den 30. november, ble det mellom Nor-Import og John Olav Lefdal inngått følgende avtale om tilbakekjøp av aksjer:

       Etter dette tidspunkt ble det opprettet en skriftlig avtale - den såkalte 0-avtalen - mellom Ringnes og Aslak og John Olav Lefdal som i det vesentlige gikk gikk ut på at Ringnes ikke kunne « sette opsjonsavtalene ut i livet » så lenge retningslinjene for driften av Nor-Import ble fulgt.

       Nor-Imports stilling bedret seg betraktelig gjennom 1994 og 1995. Den 12. desember 1995 solgte Nor-Import åtte av i alt 15 aksjer i Perhusvegen 3 AS til Aslak Lefdal og syv til John Olav Lefdal. Vederlaget var 5.000 kroner per aksje som fastsatt i avtalen av 30. november 1995.

       Ringnes avga 21. desember 1995 en erklæring om at avtalene som var inngått, « herved annulleres ». I erklæringen ga Ringnes også uttrykk for man ikke hadde innsigelser mot Nor-Imports overdragelse av aksjene i Perhusvegen 3 til John Olav og Aslak Lefdal.

       I 1997 ble det for Eid ligningsnemnd tatt opp endringssaker for John Olav Lefdal og Aslak Lefdal angående ligningen for 1995. Sakene gjaldt den ligningsmessige bedømmelse av aksjeoverdragelsene fra Nor-Import. Ved ligningsnemndas behandling ble det lagt til grunn at aksjenes verdi ved overdragelsen var 72.000 kroner, og at differansen mellom verdien og vederlaget på 5.000 kroner var å anse som utbytte uten rett til godtgjørelsesfradrag, jf. selskapsskatteloven § 3-2, jf. § 3-4 nr. 1. For John Olav Lefdal ble inntekten forhøyet med 469.000 kroner og for Aslak Lefdal med 536.000 kroner. Det ble for begge anvendt tilleggsskatt med 30%. Vedtakene ble påklaget til overligningsnemnda som fastholdt ligningen.

       Med grunnlag i de samme aksjeoverdragelsene, ble det tatt opp endringssak for Stryn ligningsnemnd angående ligningen av Nor-Import for 1995. Ved nemndas behandling ble det lagt til grunn at salget av aksjene til de to aksjonærene i Nor-Import var å anse som skattepliktig fordel for selskapet vunnet ved uttak av aksjer til underpris. Med utgangspunkt i verdiansettelsen på 72.000 kroner per aksje ble selskapets inntekt forhøyet med 1.005.000 kroner. Selskapets klage til overligningsnemnda førte ikke frem.

       Overligningsnemndenes vedtak ble av skatteyterne brakt inn for Nordfjord herredsrett med påstand om at vedtakene måtte kjennes ugyldige, og at det ved ny ligning måtte legges til grunn at det ikke skulle skje uttaksbeskatning av Nor-Import og utbyttebeskatning av John Olav Lefdal og Aslak Lefdal. Nordfjord herredsrett, som forente sakene til felles behandling, avsa 31. august 1999 dom med denne domsslutning:

       Staten v/Sogn og Fjordane fylkesskattekontor anket dommen til Gulating lagmannsrett. Lagmannsretten avsa 6. november 2000 dom med denne domsslutning:

       Lagmannsrettens forskjellige resultat for så vidt gjaldt ligningen av Nor-Import og ligningen av John Olav og Aslak Lefdal, var hovedsakelig begrunnet i at aksjene i Perhusvegen 3 AS ble funnet å ha ulik verdi for selskapet som selger av aksjene og for de to kjøperne.

       Dommen er av Aslak Lefdal og John Olav Lefdal påanket til Høyesterett. Anken gjelder for Aslak Lefdals vedkommende domsslutningen punkt 1 og 6, mens den for John Olav Lefdal gjelder domsslutningen punkt 2 og 6. Ankene retter seg mot lagmannsrettens rettsanvendelse.

       Staten v/Sogn og Fjordane fylkesskattekontor har på sin side påanket dommen for så vidt gjelder domsslutningen punkt 3 og opphevelsen av vedtakene om tilleggsskatt. Anken gjelder rettsanvendelsen og bevisvurderingen.

       Saken står i samme stilling som for de tidligere instanser, og partene har i det alt vesentlige gjort gjeldende de samme anførsler. Jeg gjengir skattyternes anførsler i begge anker under ett.

       Aslak Lefdal og John Olav Lefdal, og Nor-Import, har i korthet anført:

       Herredsrettens dom er riktig. Salget av aksjene i 1995 innebærer ingen vederlagsfri overføring som kan utløse utbyttebeskatning av aksjonærene og uttaksbeskatning av selskapet, jf. selskapsskatteloven § 3-2 nr. 1 og 2 og skatteloven § 42 tredje punktum. Uttaksbeskatning etter § 42 tredje punktum forutsetter gavehensikt.

       Verdien av aksjene i 1995 var bestemt av gjenkjøpsavtalen. Rettigheten etter denne reduserte omsetningsverdien av aksjene. Lagmannsretten kom korrekt til at aksjene ikke hadde høyere verdi for Nor-Import enn det som ble betalt av kjøperne i 1995. Men aksjene hadde ikke høyere verdi for Aslak og John Olav Lefdal enn for Nor-Import. Det er uriktig å operere med én verdi på selgerens og en annen på kjøperens hånd.

       Salget av aksjene i Perhusvegen 3 AS i 1993 var en betinget overdragelse som må ses i sammenheng med de øvrige transaksjonene i 1993. Dette salget, gjenkjøpsavtalen og overdragelsen til Aslak og John Olav i 1995, var naturlige ledd i avtaleverket som utover å ta sikte på å sikre videre drift i Nor-Import, forutsatte at rettsforholdet partene imellom skulle « null-stilles » såfremt utviklingen, som forutsatt, gikk i positiv retning. Den avtalte ordning var gjensidig bebyrdende og balansert. Overdragelsen av aksjene i 1993 var ingen investering i selskapet, slik tilfellet var i dommen i Rt 1989 545, men en midlertidig sikkerhetsstillelse.

       For så vidt det må legges til grunn at det dreier seg om utbytte i form av salg til underpris, er det enighet om at det ikke dreier seg om lovlig utbytte etter selskapsskatteloven § 3-4 nr. 1. Subsidiært anføres imidlertid at en eventuell beskatning må begrenses til aksjenes verdistigning fra 1993 til 1995.

       Når det gjelder spørsmålet om tilleggsskatt, anføres at det ikke er gitt ufullstendige opplysninger, og at det i hvert fall dreier seg om unnskyldelige forhold. Det er derfor ikke grunnlag for å beregne tilleggsskatt, eventuelt bare tilleggsskatt med redusert sats.

       Aslak Lefsdal og John Olav Lefdal har nedlagt slik påstand:

       Nor-Import har nedlagt slik påstand:

       Staten ved Sogn og Fjordane fylkesskattekontor, har i korthet anført:

       Salget av aksjene til John Olav og Aslak Lefdal skjedde til underpris og innebar en vederlagsfri overføring som beskattes som utbytte for aksjonærene og som uttak ved gaveoverføring for selskapet. Det kreves ikke at selskapet har hatt gavehensikt.

       Avtalen om gjenkjøpsrett av 30. november 1993 er uten betydning for beskatningen. Denne etablerer en betinget rett som er uten skattemessige konsekvenser før betingelsen inntreffer. Først ved salget i 1995 kan fordelen være innvunnet i skatterettslig forstand, og det er dette tidspunkt som bestemmer verdiansettelsen og periodiseringen.

       Omsetningsverdien er hva aksjene kunne omsettes for i markedet. Gjenkjøpsretten er uten betydning for omsetningsverdien fordi Nor-Import i realiteten sto fritt til å selge aksjene når som helst. Det foreligger ingen dokumentasjon fra skattyterne for omsetningsverdi ved salg til uavhengige kjøpere. Ligningsmyndighetene måtte fastsatte verdien ved skjønn på grunnlag av aksjenes formuesverdi i henhold til selvangivelsen for 1995.

       Staten er enig med motpartene i at det ikke er grunnlag for å anta en annen verdi for aksjene på selskapets hånd enn på kjøpernes. Det vises til Ot.prp.nr.64 (1991-1992) side 7, der det fremgår at omsetningsverdien av en gjenstand ikke kan være forskjellig i utbytte- og uttakssituasjonen.

       Verdien må under en hver omstendighet fastsettes uavhengig av eventuelle privatrettslige forpliktelser selskapet på forhånd har påtatt seg i forhold til erververen av aksjene. Dette tilsies av konsekvenshensyn ved forståelsen av de aktuelle lovregler. Gjenkjøpsavtalen er dessuten inngått senere enn avtalen der John Olav Lefdal forpliktet seg til å overdra aksjene til Nor-Import, jf at generalforsamlingsvedtaket av 6. oktober 1993 ikke inneholder noe om gjenkjøpsavtalen.

       Uansett foreligger det ingen gjensidig bebyrdende avtale som like gjerne kunne vært inngått med en utenforstående. Bakgrunnen for John Olav Lefdals forpliktelse til å overdra aksjene til Nor-Import var at Ringnes krevde ekstra sikkerhet, og forpliktelsen er utelukkende motivert av Lefdals eierinteresser i Nor-Import. Det er således tale om en investering fra eiernes side, i det alt vesentlige på samme måte som i avgjørelsen i Rt 1989 545.

       Skattyterne har gitt ufullstendige opplysninger i sine selvangivelser. Dette begrunner en tilleggsskatt på 30 prosent.

       Staten v/Sogn og Fjordane fylkesskattekontor har nedlagt slik påstand:

       Jeg er kommet til samme resultat som herredsretten.

       De spørsmål saken reiser om utbyttebeskatning av Aslak og John Olav Lefdal og uttaksbeskatning av Nor-Import er i det vesentlige likeartede, og jeg behandler dem i det følgende under ett. Jeg har forstått partene slik at det er enighet om at spørsmålet om utbyttebeskatning, skal løses på samme måte for Aslak og John Olav Lefdal.

       Etter selskapsskatteloven § 3-2 nr. 1 og 2 skal enhver utdeling som innebærer vederlagsfri overføring av verdier fra selskap til aksjonærer, beskattes som utbytte. Beskatning av fordel ved uttak av formuesgjenstand til eget bruk eller gaveoverføring, jf. skatteloven av 1911 § 42 tredje punktum, forutsetter likeledes at det er skjedd en vederlagsfri overføring. Spørsmålet er om salget av aksjene fra Nor-Import til Aslak og John Olav Lefdal i 1995 innebar en vederlagsfri overføring i relasjon til disse reglene. Jeg nevner for ordens skyld at de to aksjonærene - så fremt spørsmålet besvares bekreftende - ikke vil få fradrag i utlignet skatt for godtgjørelse etter selskapsskatteloven § 3-4 nr. 1, jf. § 3-3, da utbyttet ikke er lovlig utdelt.

       Innledningsvis bemerker jeg at partene synes å være enige om at et aksjeselskaps vederlagsfri overføring av formuesgjenstander til aksjonærene skal vurderes etter alternativet gaveoverføring i skatteloven § 42 tredje punktum - og altså ikke er uttak til egen bruk - mens de er uenige om det kreves gavehensikt. Jeg ser annerledes på dette. I skatterettslig teori og forarbeidene til skattereformen av 1992 er det noe ulike uttalelser om denne type verdioverføring til aksjonærene skal bedømmes som uttak til eget bruk eller gaveoverføring. Etter min mening må det være klart at det ikke kan kreves noen form for gavehensikt på selskapets hånd som vilkår for uttaksbeskatning ved slike overdragelser. I tråd med den oppfatning som er kommet til uttrykk i Ot.prp.nr.35 (1991-1992) side 263, [ skal vel være Ot.prp.nr.35 (1990-1991) side 263, Lovdatas anmerkning ] antar jeg at det er mest nærliggende å se dette som uttak til egen bruk. Denne forståelsen tilsies også av hensynet til sammenheng i regelverket ved at den harmonerer best med regelen om utbyttebeskatning i selskapsskatteloven § 3-2 nr. 2.

       Ved vurderingen av om det foreligger en vederlagsfri overdragelse av en formuesgjenstand, er utgangspunktet gjenstandens omsetningsverdi, jf. skatteloven § 42 femte punktum. Omsetningsverdien er gjenstandens verdi i handel og vandel - den pris selgeren vil kunne oppnå ved å utby den for salg på det åpne marked. Prisen påvirkes av heftelser eller rettigheter som er knyttet til gjenstanden. Spørsmålet er hvilken betydning Aslak og John Olav Lefdals gjenkjøpsrett til aksjene hadde for aksjenes omsetningsverdi på salgstidspunktet i 1995.

       Fra statens side er det for det første gjort gjeldende at gjenkjøpsretten var uten betydning for aksjenes omsetningsverdi fordi Nor-Import sto fritt til å selge dem på et hvilket som helst tidspunkt uten påhefte av gjenkjøpsretten. Dette er jeg uenig i. I den skriftlige avtalen om gjenkjøpsrett av 30. november 1993 er retten gjort betinget av at Nor-Import « driver med overskudd, og [ at ] de øvrige avtaledokumenter inngått som følge av generalforsamlinngsvedtak av 06.10.93, kan frafalles ... . ». Det må være klart at Nor-Import ikke på et tidligere tidspunkt kunne sette gjenkjøpsretten til side ved frivillig salg av aksjene, med mindre avtalene med Ringnes ble misligholdt eller den økonomiske situasjon i Nor-Import utviklet seg utilfredsstillende slik at Ringnes' opsjoner på erverv av aksjemajoriteten i Nor-Import ble aktualisert. Formålet med gjenkjøpsavtalen var jo at partene også for så vidt gjaldt Perhusvegen 3 AS skulle settes i samme rettslige situasjon som tidligere så fremt forventningen om en positiv økonomisk utvikling i Nor-Import slo til, jf. forutsetningen i avtalen av 30. november 1993 om at alle de øvrige avtalene da skulle bortfalle.

       Det må således legges til grunn at Nor-Import ikke hadde rett til å selge aksjene uten påhefte av gjenkjøpsretten. Dette innebærer at omsetningsverdien på salgstidspunktet i desember 1995 tilsvarer det vederlag som etter gjenkjøpsavtalen skulle betales, det vil si 5.000 kroner per aksje.

       Spørsmålet er så om det likevel - slik staten hevder - er skatterettslig grunnlag for å se bort fra den begrensning i omsetningsverdien som gjenkjøpsretten innebærer.

       Utgangspunktet er at privatrettslige avtaler legges til grunn for beskatningen så fremt de er reelle. Det er ikke omtvistet at det i denne sak dreier seg om reelle avtaler. Staten anfører imidlertid at gjenkjøpsavtalen ble inngått på et senere tidspunkt enn avtalen om overdragelse av John Olav Lefdals aksjer i Perhusvegen 3 AS i 1993, og at salget i 1995 derfor må vurderes uavhengig av denne overdragelsen.

       Jeg er enig i at det er av sentral betydning når gjenkjøpsavtalen ble inngått. Er den inngått i ettertid, uten tidsmessig sammenheng med overdragelsen av aksjene til Nor-Import, vil overdragelsen være endelig og ha karakter av kapitalinnskudd. Verdien av dette tilskuddet på selskapets hånd ville ikke med virkning for beskatningen kunne reduseres ved en etterfølgende gjenkjøpsavtale med aksjonærene.

       Spørsmålet om når gjenkjøpsavtalen er inngått, er ikke drøftet under ligningsbehandlingen og heller ikke av herredsretten eller lagmannsretten, som imidlertid synes å ha lagt til grunn at avtalene ble inngått på samme tid.

       Det er til dels noe uklart når det ble oppnådd enighet om de ulike elementer som inngår i det avtaleverk som ble forhandlet frem mellom Ringnes, Nor-Import og Aslak og John Olav Lefdal. Avtaleverket var temmelig omfattende, og det tok atskillig tid før det i sin helhet var på plass. De fleste elementer - også avtalen om overdragelse av aksjene i Perhusvegen 3 AS - later til å ha vært avklart på tidspunktet for den ekstraordinære generalforsamlingen i Nor-Import 6. oktober 1993. I referatet fra de vedtak som ble truffet på generalforsamlingen, er det meste, men ikke alt man da var enig om nedfelt. De skriftlige avtalene ble imidlertid først inngått atskillig tid senere, de fleste i november da også avtalen om overdragelse av aksjene til Nor-Import ble undertegnet. Den skriftlige avtalen om gjenkjøpsretten, som ikke er nevnt i generalforsamlingreferatet, ble inngått 30. november 1993. På linje med det som gjelder de øvrige avtaler, må det legges til grunn at enighet ble oppnådd tidligere. Akkurat når dette skjedde, er ukjent og etter min mening uten betydning. Gjenkjøpsavtalen fremstår som et naturlig element i avtaleverket, som etter sitt formål hadde midlertidig karakter, og der partene tok sikte på at eierforholdene og den rettslige situasjon skulle bli som før når Nor-Import igjen drev med overskudd, jf. det jeg tidligere har gjengitt fra avtalen av 30. november 1993. Det avgjørende må være at gjenkjøpsavtalen også i tid er inngått i naturlig sammenheng med avtalen om overdragelse av aksjene.

       Fra statens side anføres videre at selv om gjenkjøpsavtalen ble inngått samtidig med avtalen om overdragelse av aksjene til Nor-Import, var overdragelsen en investering, ikke ledd i et gjensidig bebyrdende kontraktsforhold med balanserte ytelser. Heller ikke denne anførsel fører frem.

       Det avtaleverk som ble forhandlet frem mellom partene, tok sikte på å legge grunnlaget for videre drift i Nor-Import. Ringnes bidro med rentefri kreditt - driftskreditt og konvertering av gjeld til ansvarlig lånekapital - og tilsagn om høyere provisjoner. Gjennom avtaler med Nor-Import og de to aksjonærene sikret Ringnes seg på sin side opsjoner til å erverve aksjemajoriteten i selskapet. Opsjonene skulle forutsetningsvis ikke benyttes med mindre utviklingen i selskapet var negativ eller man ikke fulgte de opptrukne retningslinjer for driften m.v., jf. den såkalte 0-avtalen. Overdragelsen av aksjene i Perhusvegen 3 AS til Nor-Import hadde sin bakgrunn i at Ringnes ved eventuelt erverv av aksjemajoriteten i selskapet skulle være sikret kontroll over Nor-Imports driftseiendom. Gjenkjøpsavtalen var et naturlig ledd i avtaleverket som hadde et midlertidig siktepunkt og var forutsatt avviklet når situasjonen i Nor-Import ble tilfredsstillende, jf. hva jeg tidligere har sagt om dette. Avtalen var åpenbart godkjent av Ringnes, som i brev av 21. desember 1995 ga uttrykk for ikke å ha innsigelser mot at aksjene ble overdratt til Aslak og John Olav Lefdal.

       Jeg finner på denne bakgrunn at overdragelsen av aksjene i Perhusvegen 3 AS og gjenkjøpsavtalen inngår som naturlige elementer i en gjensidig bebyrdende og balansert ordning partene imellom. Situasjonen er en annen enn den som lå til grunn for dommen inntatt i Rt 1989 545, der en eiendom ble overdratt til aksjonæren 13 år etter at han hadde overført den til selskapet. I dommen ble det sett bort fra aksjonærens gjenkjøpsrett fordi overføringen måtte ses som en investering, ikke som ledd i en gjensidig bebyrdende kontrakt.

       Aslak og John Olav Lefdals anke har ført frem, mens staten ikke har fått medhold i sin anke. Skattyterne må tilkjennes saksomkostninger i alle instanser, jf. tvistemålsloven § 180 første og annet ledd, jf. § 172 første ledd. Overensstemmende med fremlagte omkostningsoppgaver må staten betale omkostninger til Aslak og John Olav Lefdal med 153 189 kroner. Beløpet inkluderer rettsgebyr og merverdiavgift på salær påløpt etter 30. juni 2001. Omkostningene til Nor-Import fastsettes til 127.306 kroner.

       Jeg stemmer for denne dom:

       Dommer Aarbakke: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

       Kst. dommer Mæland: Likeså.

       Dommer Oftedal Broch: Likeså.

       Justitiarius Smith: Likeså.

       Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne