INSTANS: Høyesterett - Dom.
DATO: 2002-06-14
PUBLISERT: HR-2001-00819
STIKKORD: Skatt. Ligning. Selskapsskatteloven § 5-2 nr. 2.
SAMMENDRAG: Saken gjelder spørsmålet om Christiania Bank og Kreditkasse ASA, heretter stort sett omtalt som CBK eller banken, ved skatteligningen for inntektsåret 1996 hadde krav på fradrag for tap ved salg av aksjene i datterselskaper til andre datterselskaper, hvoretter de oppkjøpte selskapene umiddelbart ble innfusjonert i de selskapene som kjøpte dem. Spørsmålene i saken er om aksjesalgene kan anses som realisasjon i henhold til den tidligere selskapsskatteloven av 20. juli 1991 nr. 65 § 5-2 nr. 2, og - dersom så er tilfelle - om det er grunnlag for å anvende den ulovfestede skatterettslige gjennomskjæringsregel.
Henvisninger: LOV-1991-07-20-65-§5-2 (Selskapsskatteloven)
SAKSGANG: Oslo byrett Nr 99-04741 A/34 - Borgarting lagmannsrett LB-2000-02743 A/01 - Høyesterett HR-2001-00819, sivil sak, anke.
PARTER: Nordea Bank Norge ASA (advokat Truls Leikvang) mot Staten v/Sentralskattekontoret for storbedrifter (advokat Einar Harboe).
DOMMERE: Tjomsland, Rieber-Mohn, Oftedal Broch, Schei, Smith.
Henvisninger i teksten: LOV-1911-08-18-8-§15 (Sktl), LOV-1911-08-18-9-§37 (Byskatteloven), LOV-1911-08-18-9-§39 (Byskatteloven), LOV-1915-08-13-6-§180 (Tvml), LOV-1976-06-04-59-§14-1 (Aksjeloven), LOV-1976-06-04-59-§14-22 (Aksjeloven), LOV-1976-06-04-59-§14-8 (Aksjeloven), LOV-1976-12-17-100-§3 (Renteloven), LOV-1991-07-20-65-§5-8 (Selskapsskatteloven), LOV-1999-03-26-14-§2-2 (Sktl), LOV-1999-03-26-14-§9-2 (Sktl)

       Dommer Tjomsland: Saken gjelder spørsmålet om Christiania Bank og Kreditkasse ASA, heretter stort sett omtalt som CBK eller banken, ved skatteligningen for inntektsåret 1996 hadde krav på fradrag for tap ved salg av aksjene i datterselskaper til andre datterselskaper, hvoretter de oppkjøpte selskapene umiddelbart ble innfusjonert i de selskapene som kjøpte dem. Spørsmålene i saken er om aksjesalgene kan anses som realisasjon i henhold til den tidligere selskapsskatteloven av 20. juli 1991 nr. 65 § 5-2 nr. 2, og - dersom så er tilfelle - om det er grunnlag for å anvende den ulovfestede skatterettslige gjennomskjæringsregel.

       I 1996 gjennomførte CBK i forbindelse med konserninterne organisasjonsendringer seks fusjoner mellom heleide datterselskaper i konsernet. Umiddelbart før fusjonene ble gjennomført, solgte banken aksjene i det ene av de to selskapene som skulle fusjonere til det andre av disse selskapene. Fusjonene ble deretter gjennomført etter reglene i den daværende aksjelov av 4. juni 1976 nr. 59 § 14-8 ved at datterselskapene ble opptatt i de nye morselskapene.

       Denne saken gjelder den skatterettslige bedømmelsen av følgende to aksjesalg:

       CBK overdro ved avtale 13. mars 1996 samtlige aksjer i datterselskapet K-Holding AS til datterselskapet Christiania Management AS. Kjøpesummen var 498 millioner kroner og var basert på selskapets regnskap pr. 31. desember 1995, justert med merverdien i aksjeporteføljen. Kjøpesummen ble skaffet til veie ved at CBK tilførte Christiania Management 200 millioner kroner i ny egenkapital og ga selskapet en kreditt på 298 millioner kroner. Ved salget av aksjene i K-Holding oppsto et tap for banken på kr 417.942 000. Hensikten med overdragelsen var å legge til rette for en fusjon mellom Christiania Management og K-Holding. Planen var å samle virksomheten i de to selskapene i ett selskap med samme forretningsidé. Christiania Management hadde hatt som oppgave å forvalte og utvikle for salg eierposisjoner i unoterte aksjer og aktiva utenom bankens kjernevirksomhet. Ved å gå inn i, ivareta og utvikle selskaper hvor banken hadde utsatte og misligholdte kredittengasjementer, skulle Christiania Management søke å sikre bankens kredittengasjement. Selskapet hadde en aksjekapital på 30 millioner kroner. K-Holdings oppgave var å forvalte konsernets beholdning av børsnoterte aksjer, og selskapet hadde også en beholdning av SICAV fond - utenlandske verdipapirfond - etablert av banken. K-Holding hadde en aksjekapital på 550 millioner kroner. Det var meningen at selskapenes aktiviteter skulle fortsette som tidligere i det fusjonerte selskapet. Etter overføringen av aksjene i K-Holding til Christiania Management ble fusjonen gjennomført som en mor-datterfusjon med hjemmel i aksjeloven § 14-8. Det fusjonerte selskapet fikk navnet K-Holding AS.

       CBK hadde i 1994 kjøpt Vestenfjeldske Bykreditt AS, som var et selskap som drev med utlån mot pant i fast eiendom. Den 12. januar 1996 fikk CBK konsesjon til å kjøpe Norgeskreditt Holding AS. Det ble satt som vilkår for konsesjonen at Norgeskreditt AS, som var datterselskap av Norgeskreditt Holding, skulle sammensluttes med Vestenfjeldske Bykreditt. Norgeskreditt drev med utlån mot pant i fast eiendom, fortrinnsvis for næringsselskaper. Norgeskreditt kjøpte aksjene i Vestenfjeldske Bykreditt for kr 457.766 000 som tilsvarte bokført egenkapital pr. 30. april 1996. Ved aksjesalget oppsto det et tap for CBK på kr 117.796 500. Fusjonen mellom Norgeskreditt og Vestenfjeldske Bykreditt ble deretter, etter vedtak i samme styremøte i Norgeskreditt, gjennomført som en mor-datterfusjon med hjemmel i aksjeloven § 14-8.

       I selvangivelsen for 1996 krevde CBK fradrag med til sammen kr 655.772 940 for realisasjonstap i forbindelse med salgene av aksjene i de seks datterselskapene. Selvangivelsen ble ikke godtatt, og beløpet ble tilbakeført ved den ordinære ligning. Ligningsnemnda for storbedrifter fastholdt ligningen i brev 19. februar 1998, og denne ble - etter klage - også fastholdt ved vedtak 11. november 1998 av Overligningsnemnda for storbedrifter.

       Ved stevning 12. mai 1999 til Oslo byrett brakte CBK overligningsnemndas vedtak - for så vidt gjaldt de omtalte to transaksjoner - inn til rettslig prøvelse. Samlet tapsfradrag for disse to transaksjoner vil utgjøre kr 535.738 500. Overligningsnemndas vedtak vedrørende de fire øvrige aksjesalgene ble således ikke angrepet.

       Oslo byrett avsa 8. februar 2000 dom med slik domsslutning:

       Christiania Bank- og Kreditkasse påanket dommen til Borgarting lagmannsrett, som 27. april 2001 avsa dom (LB-2000-02743) med slik domsslutning:

       Det nærmere saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere instanser framgår av dommene.

       Christiania Bank- og Kreditkasse påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder lagmannsrettens rettsanvendelse og bevisbedømmelse. Senere har CBK endret navn til Nordea Bank Norge ASA.

       Tre vitner har avgitt skriftlige forklaringer til bruk for Høyesterett. Det er fremlagt enkelte nye dokumenter og også noe nytt rettslig bakgrunnsmateriale. Saken står likevel i hovedsak i samme stilling som for de tidligere instanser.

       Den ankende part - Nordea Bank Norge ASA - har for Høyesterett i hovedsak anført:

       Saken gjelder den skatterettslige bedømmelsen av to forskjellige transaksjoner - CBKs salg av aksjene i Vestenfjeldske Bykreditt til Norgeskreditt og salget av aksjene i K-Holding til Christiania Management. Det tap som CBK ble påført ved disse to salgene, må - i forhold til bestemmelsen i selskapsskatteloven § 5-2 nr. 2 - anses for å være skjedd ved realisasjon av aksjene og således utløse krav på tapsfradrag. Det er inngått bindende avtaler om salg, avtalene er gjennomført, og de nødvendige offentlige tillatelser er innhentet. At salgene er skjedd innenfor CBK-konsernet er i denne forbindelse uten betydning, jf. Hydrodommen av 29. april 2002 (HR-2001-00728). Selv om salgsavtalene - slik situasjonen ofte er ved konserninterne transaksjoner - er forholdsvis enkle, foreligger det ikke mangler ved avtalene som har hatt betydning for gyldigheten eller gjennomføringen.

       Aksjesalgene må - i forhold til spørsmålet om det foreligger « realisasjon » - bedømmes isolert. De etterfølgende fusjoner kan ikke trekkes inn i denne vurderingen. Det bestrides at de synspunktene som er anvendt i Rt 1925 472 og Rt 1998 1425, får anvendelse i denne saken. Det avgjørende er at CBK ved salgene endelig oppgav eierinteressen i aksjene. Bankens indirekte eierskap etter salgene er - som lagt til grunn i Hydrodommen - ikke av betydning i denne sammenheng. Det vil være i strid med dette prinsippet å legge vekt på fusjonene, som dessuten ble besluttet av de fusjonerte selskaper.

       Det bestrides videre at det er grunnlag for skatterettslig gjennomskjæring. Banken er imidlertid enig i at aksjesalgene og de etterfølgende fusjoner må ses i sammenheng i forhold til denne problemstilling. Det er et nødvendig vilkår for gjennomskjæring at transaksjonen hovedsakelig er skattemessig motivert. Dersom transaksjonen har en viss egenverdi ut over skattekonsekvensene, vil det ikke være grunnlag for gjennomskjæring selv om skattemessige motiver har hatt sentral betydning.

       CBK var kjent med de skattemessige konsekvenser av salget av aksjene i Vestenfjeldske Bykreditt til Norgeskreditt. Men det lå ikke noen skattemotivasjon bak salget, og det er heller ikke holdepunkter for en slik antakelse i de notater som ble utarbeidet i banken i forbindelse med salget og fusjonen. Den manglende skattemotivasjon skyldes at CBK på dette tidspunkt hadde meget store underskudd til skattemessig fremføring. Det var derfor andre hensyn enn de skattemessige som var motiverende for salget.

       For det første ble det lagt vekt på at en fusjon etter aksjeloven § 14-8 var en atskillig enklere prosess enn den mer omstendelige fremgangsmåten etter aksjeloven § 14-1. Konsekvensen av den enklere fremgangsmåten etter § 14-8, må trekkes inn i vurderingen av om vilkårene for gjennomskjæring foreligger.

       Den sentrale begrunnelse for at CBK valgte å selge aksjene i Vestenfjeldske Bykreditt forut for fusjonen, var hensynet til et forslag som Kredittilsynet hadde fremmet om nye regler om finansinstitusjoners største engasjement overfor en enkelt kunde. Forslaget gjaldt også i forhold til selskaper innen konsernet, og - slik Kreditkassen forsto det - skulle også aksjeinnehav i datterselskaper anses som en del av engasjementet. En slik regel ville innebære at CBK ikke fullt ut kunne være bankforbindelse for det fusjonerte selskapet. Det anføres at CBKs forståelse av forslaget var riktig, og at det under enhver omstendighet var forsvarlig at banken - i likhet med størstedelen av den øvrige finansnæringen - la til grunn at forslaget måtte forstås på denne måten. Den omstendighet at aksjekapitalen i det fusjonerte selskapet ville bli atskillig mindre ved en fusjon etter § 14-8 enn etter § 14-1 eller § 14-22, var derfor en relevant forretningsmessig begrunnelse for å velge denne fremgangsmåten. I denne sammenheng er det uten betydning om den samme virkningen kunne ha vært oppnådd ved en kapitalnedsettelse. Det er også usikkert om Kredittilsynet ville samtykket i en slik nedsettelse.

       Heller ikke salget av aksjene i K-Holding til Christiania Management var skattemessig motivert. CBK var også her klar over de skattemessige konsekvenser av salget, men det er ingen holdepunkter for at disse var motiverende for transaksjonen. Også for denne transaksjonen må virkningene av den enklere fusjonsmetode etter § 14-8 trekkes inn i vurderingen.

       Den fremgangsmåte som banken benyttet, medførte videre at det oppsto en regnskapsmessig gevinst for banken på 323 millioner kroner ved at aksjene i K-Holding ble overdratt til mer enn deres nedskrevne verdi i regnskapet. Denne styrking av egenkapitalen i CBK var i seg selv positiv, og den medførte en reduksjon i bankens bidrag til Forretningsbankenes Sikringsfond med ca 1,3 millioner kroner pr. år. Det er ikke relevant i denne sammenheng om banken kunne oppnådd den samme styrking av egenkapitalen ved å foreta en regnskapsmessig oppskriving av en tidligere nedskriving på aksjene i K-Holding AS. Og det er høyst tvilsomt om det ville vært adgang til en slik delvis reversering. CBK fikk ved salget også frigjort en kapital på 498 millioner kroner, som riktignok ble redusert med 200 millioner kroner gjennom kapitalforhøyelsen i Christiania Management.

       I forhold til begge transaksjonene må det legges til grunn at CBK har valgt en fremgangsmåte som er forretningsmessig holdbar og ønskelig, og som hadde en egenverdi for CBK. Bankens syn er at ligningsmyndighetene ikke kan tilsidesette en grei og fornuftig transaksjon bare med den begrunnelse at det foreligger alternativer som har andre skatteeffekter. Skattyter må ha rett til å velge en transaksjonsmetode blant flere, også dersom skatteeffekten er forskjellig.

       Dersom banken får medhold i søksmålet, vil den ha krav på at det - slik som i Hydrodommen (HR-2001-00728) - blir fastsatt i selve domsslutningen at banken har krav på fradrag ved ligningen for de to omtvistede fradragspostene med de beløp som er krevd.

       Nordea Bank Norge ASA har nedlagt slik påstand:

       Ankemotparten - staten v/Sentralskattekontoret for storbedrifter - har for Høyesterett i hovedsak anført:

       Prinsipalt gjør staten gjeldende at aksjesalgene ikke innebærer realisasjon etter selskapsskatteloven § 5-2 nr. 2. Det er på det rene at salg til selskaper innen samme konsern i denne henseende ikke står i noen prinsipielt annen stilling enn andre transaksjoner. Men statens syn er at aksjesalgene i disse tilfeller må ses i sammenheng med de etterfølgende fusjoner. Bankens formål var å gjennomføre fusjonen, og aksjesalget var reelt sett bare en omvei for å gjennomføre denne. Etter statens syn har banken ved fusjonen nøytralisert den realisasjon som ellers ville vært en konsekvens av aksjesalget, og det foreligger derfor ingen avståelse av eierinteressen fra bankens side. Den enkle og - til dels unøyaktige - måten som banken har gjennomført salgene og fusjonene på, illustrerer den manglende realitet som aksjesalgene har hatt. Staten finner støtte for sitt syn i tilbakesalgsdommene, jf. blant annet Rt 1925 472, og i dommene i Rt 1982 789 og Rt 1998 1425.

       Subsidiært gjør staten gjeldende at det er grunnlag for skattemessig gjennomskjæring. Det understrekes at gjennomskjæringen gjelder aksjesalgene; at fusjonene er reelle forretningsmessige transaksjoner bestrides ikke. Det er de skattemessige konsekvenser for CBK som dominerer bildet når aksjesalgene og fusjonene vurderes i sammenheng. Dette fremgår - slik staten ser det - av interne notater i banken som ble utarbeidet forut for vedtakene, og det må legges til grunn at de skattemessige konsekvensene har vært avgjørende for valget av fremgangsmåte for fusjonene.

       Det bestrides at det er noen praktisk forskjell av betydning mellom fusjon etter § 14-8 og § 14-22 eller for den saks skyld § 14-1. Gjennomføringen av fusjonene ville uansett være særdeles lite byrdefull.

       I forhold til salget av Vestenfjeldske Bykreditt har banken påberopt forslaget til nye regler som angir grensen for engasjement til en enkelt kunde. Det bemerkes til dette at verken de regler som gjaldt på transaksjonstidspunktet, eller de regler som senere er vedtatt, skapte problemer på dette punkt. Under ligningsbehandlingen er det innhentet en uttalelse fra Kredittilsynet som viser at tilsynet forsto de foreslåtte regler slik at aksjeinnehav innen konsernet ikke skulle omfattes. Denne forståelsen kunne CBK ha fått avklart med Kredittilsynet allerede under fusjonsprosessen. I så fall ville ikke dette forholdet vært noe motiv for CBK til å velge denne omveien.

       Det bestrides at salget av K-Holding innebar en reell frigjøring av kapital for CBK. Ved salget tilførte CBK 200 millioner kroner i ekstra aksjekapital til Christiania Management, og restbeløpet - på 298 millioner kroner - ble gitt som kreditt. Dersom det hadde vært viktig for CBK å trekke kapital ut av det fusjonerte selskapet, kunne dette for øvrig ha skjedd ved en innstramming av kassekreditten. Rene regnskapsmessige virkninger kan generelt tillegges liten eller ingen vekt i forhold til spørsmålet om gjennomskjæring. Banken hadde - etter statens mening - adgang til å foreta en reversering av en tidligere nedskriving av aksjekapitalen i K-Holding. Salget kan ikke da sies å ha hatt noen effekt på bankens avgift til Sikringsfondet. Det bestrides for øvrig at den påberopte reduksjon i avgiften til sikringsfondet i seg selv vil være tilstrekkelig til å hindre gjennomskjæring.

       For det tilfellet at banken skulle få medhold i søksmålet, bestrider staten at transaksjonene er forretningsmessige etter sitt innhold. Det foreligger brudd på armlengde-prinsippet, og realisasjonstapet må derfor fastsettes ved den nye ligningen.

       Staten v/Sentralskattekontoret for storbedrifter har nedlagt slik påstand:

       Jeg er kommet til samme resultat som de tidligere instanser. Etter mitt syn er det ved aksjesalgene - når disse sees i sammenheng med de etterfølgende fusjoner - ikke skjedd noen « realisasjon » i forhold til selskapsskatteloven § 5-2 nr. 2.

       Overligningsnemnda uttaler at det nærmest kan være en smakssak om man i denne saken bygger på en tolking av begrepet « realisasjon » eller om man anvender « den ulovfestede omgåelsesnorm ». Etter min mening er ikke dette helt treffende. Det er - slik jeg ser det - her tale om to ulike rettslige vurderingstemaer, og det er bare et stykke på vei at de samme hensyn vil være relevante.

       Etter selskapsskatteloven § 5-2 nr. 2 kommer tap ved « realisasjon » av aksjer til fradrag i inntekten. Bestemmelsen er nå videreført i skatteloven av 26. mars 1999 nr. 14 § 9-2 uten at det har vært meningen å foreta noen realitetsendring.

       Ved skattereformen av 1992 ble innholdet av realisasjonsbegrepet nærmere drøftet. Finansdepartementet uttalte om begrepet i Ot.prp.nr.35 (1990-1992) side 303-304:

       Den sentrale problemstillingen er altså om « eierposisjonen i formuesobjektet opphører », og spørsmålet er derfor hva dette nærmere innebærer.

       Det er på det rene at begge aksjesalgene - isolert betraktet - ville vært å anse som realisasjon i forhold til bestemmelsen i selskapsskatteloven § 5-2 nr. 2. Dette gjelder selv om det er tale om salg av aksjer til selskaper innenfor samme konsern. Dette er en konsekvens av at også aksjeselskaper som inngår i et konsern, er selvstendige skattesubjekter, jf. skatteloven av 1911 § 15 første ledd bokstav b og skatteloven av 1999 § 2-2 første ledd bokstav a. Allerede i dommene i Rt 1925 624 og Rt 1926 83 kom Høyesterett til at overdragelser mellom aksjonær og aksjeselskap der aksjonæren eide alle eller praktisk talt alle aksjene, skulle anses som avhendelser. Dette utgangspunktet ble også lagt til grunn både av flertallet og mindretallet i Hydrodommen av 29. april 2002 (HR-2001-00728), hvor førstvoterende blant annet uttalte:

       En fusjon er ikke ansett som en realisasjon i forhold til selskapsskatteloven § 5-2 nr. 2. Dette er uttalt i de lovforarbeider jeg har gjengitt, og denne rettsoppfatningen ble lagt til grunn allerede i avgjørelsene i Rt 1922 436 og Rt 1925 1009. Standpunktet bygger på et kontinuitetsprinsipp. Synspunktet har vært at en fusjon innebærer en omorganisering av eierinteressene og ikke en realisering av disse. Karakteristisk for omorganiseringen er at det skjer en endring i de organisatoriske rammer rundt en næringsvirksomhet som drives videre i nye former. Eierinteressene videreføres etter omorganiseringen selv om de to selskaper etter fusjonen er inngått i en felles enhet.

       Sentralt for den skatterettslige bedømmelsen av saken er spørsmålet om aksjesalgene og de etterfølgende fusjoner skal betraktes som adskilte transaksjoner, eller om de - i forhold til realisasjonsbegrepet - skal sees i sammenheng.

       For så vidt gjelder de faktiske forhold er det på det rene at CBK først besluttet å foreta sammenslutningene - fusjonene - mellom datterselskapene. Deretter utredet man internt i banken hvilket fusjonsalternativ som burde benyttes. Når man valgte å gjennomføre fusjonene ved aksjesalg umiddelbart etterfulgt av en mor/datterfusjon etter aksjeloven av 1976 § 14-8, var dette fordi man var kommet til at dette var den mest fordelaktige fremgangsmåten. At aksjesalgene på denne måten var et ledd i bankens plan for gjennomføringen av fusjonene, har heller aldri vært bestridt fra bankens side. I CBKs stevning 12 mai 1999 til Oslo byrett heter det således i anledning fusjonen mellom K-Holding og Christiania Management:

       I anledning fusjonen mellom Norgeskreditt og Vestlandske Bykreditt heter det samme sted:

       Når det på denne måten var bestemt hvordan fusjonene skulle gjennomføres, ble aksjesalgene reelt sett behandlet som en fullstendig integrert del av fusjonsprosessen - et hensiktsmessig middel til å oppnå målet. Banken la opp til at aksjesalg og beslutningen om fusjon skulle behandles i sammenheng i de relevante selskapsorganer. I praksis synes de formelle avtaler om aksjesalg å være oppfylt etter at fusjonsbeslutningen var truffet.

       Ved avgjørelsen av om det foreligger en avhendelse eller realisasjon i skatterettslig forstand, har rettspraksis i enkelte tilfeller bedømt flere transaksjoner i sammenheng. Sentralt i vurderingen av om det skal skje en slik samlet bedømmelse, har vært om transaksjonene har skjedd som en sammenhengende handlingsrekke etter en på forhånd fastsatt plan. Det har i disse tilfeller ikke vært ansett avgjørende om selgeren ikke har i behold eierinteressene i de solgte aksjene, dersom han fremdeles har den eierinteressen i selskapet som aksjene representerte. Et formelt bindende salg av aksjene er altså ikke nødvendigvis tilstrekkelig til at det foreligger en realisasjon. Det må også ha skjedd en reell avhendelse av den økonomiske interessen.

       Jeg nevner først dommen i Rt 1925 472. En transaksjon, hvor en skattyter solgte en del aksjer samtidig med at han sikret seg et tilsvarende antall aksjer i samme selskap i hensikt å oppnå fradrag i sin inntekt for tap ved salget, ble ikke ansett som en reell avhendelse i forhold til den daværende byskattelovens § 39, jf. § 37. Dommen i Rt 1998 1425 gjelder et saksforhold som har klare fellestrekk med vår sak. Spørsmålet var om selskapsskatteloven § 5-8 nr. 2, som fastslår at innløsning av en enkelt aksje anses som realisasjon, hjemlet fradrag for tap ved nedskriving av aksjekapitalen til 0 og innløsning av aksjer samtidig med at en tidligere aksjonær tegnet ny aksjekapital som ledd i en refinansiering av selskapet. Førstvoterende uttaler om dette på side 1431-1432 blant annet:

       Høyesterett tilføyde at reelle hensyn også talte for at kontinuitet i eierforholdet måtte være avgjørende i det foreliggende tilfellet. Det ble vist til at skjulte verdier i selskapet ville komme de tidligere aksjonærer til gode når de etter refinansieringen uten avbrudd fortsetter som aksjonærer i selskapet. Jeg bemerker at synspunktene i denne dommen er videreført i dommen i Rt 2001 170. Disse avgjørelser bygger - slik jeg ser det - på et kontinuitetsprinsipp tilsvarende det som er lagt til grunn ved fusjon.

       Jeg er kommet til at CBK - ut fra tilsvarende betraktninger som dommen i Rt 1998 1425 bygger på - må anses for å ha sin eierinteresse i behold etter at aksjesalgene og de etterfølgende fusjoner er gjennomført. At selgeren etter salgene har i behold en indirekte eierinteresse gjennom et datterselskap, er ikke tilstrekkelig til å forhindre at det foreligger realisasjon, jf. Hydrodommen. Men det er - slik jeg ser det - ikke dette som her er situasjonen. Fusjonene har etter mitt syn nøytralisert virkningen av aksjesalgene slik at det ikke er skjedd noen endring i karakteren av CBKs eierinteresse. CBKs eierinteresse i det fusjonerte selskapet er av samme karakter som banken hadde i det tidligere selskapet.

       Etter mitt standpunkt til statens prinsipale anførsel blir det ikke aktuelt for meg å gå inn på anvendelsen av den ulovfestede gjennomskjæringsregel.

       Jeg er etter dette kommet til samme resultat som lagmannsretten, idet jeg også er enig i lagmannsrettens omkostningsavgjørelse. Banken bør - slik jeg vurderer saken - også dekke statens saksomkostninger for Høyesterett i samsvar med hovedregelen i tvistemålslovens § 180 første ledd. Saksomkostningene er oppgitt til kr 397.481, hvorav kr 300.000 er salær eksklusive merverdiavgift. Jeg har funnet saksomkostningskravet høyt, men har likevel funnet å burde ta det til følge. Jeg bemerker i den forbindelse at den ankende part, som selv har fremsatt et atskillig høyere omkostningskrav, ikke har hatt innsigelser mot kravet.

       Jeg stemmer for denne dom:

       Dommer Rieber-Mohn: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

       Dommer Oftedal Broch: Likeså.

       Dommer Schei: Likeså.

       Justitiarius Smith: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende i spørsmålet om bankens fradragsrett. Men jeg mener at banken ikke skal betale saksomkostninger for noen instans. Banken har som skattyter gått til domstolene for å få prøvet et rettsspørsmål som hittil ikke har fått nødvendig avklaring, og jeg finner spørsmålet tilstrekkelig prinsipielt til at det ikke bør tilkjennes omkostninger.

       Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne