INSTANS: Høgsterett - Orskurd.
DATO: 2000-11-10
PUBLISERT: HR-2000-00043a
STIKKORD: Aksjeloven § 5-25 .
SAMMENDRAG: Saken gjelder krav om gransking av et aksjeselskap etter aksjeloven 13. juni 1997 nr. 44 § 5-25 flg., fremsatt av en person som ikke lenger var aksjeeier i selskapet.
SAKSGANG: Oslo skifterett nr 99-00664 - Borgarting lagmannsrett LB-1999-02038 K/04 - Høgsterett HR-2000-00043A, kjæremålssak jnr. 414/1999.
PARTER: Signe Magnus Dalheim (Advokat Mimi K. Berdal - til prøve) mot Montel AS (Advokat Andreas Mellbye).
DOMMERE: Utgård, Gussgard, Smith. Mindretall: Aarbakke, Coward.

Dommer Aarbakke: Saken gjelder krav om gransking av et aksjeselskap etter aksjeloven 13. juni 1997 nr. 44 § 5-25 flg., fremsatt av en person som ikke lenger var aksjeeier i selskapet.

Frem til 23. mars 1999 eide Signe Magnus Dalheim 30 prosent av aksjene i Montel AS, mens Gustav Vabø eide 70 prosent av aksjene, dels direkte, dels indirekte gjennom andre selskaper. Den 8. mars 1999 besluttet aksjeselskapets generalforsamling å nedsette aksjekapitalen fra 100.000 kroner til null og å slette alle aksjene. Samtidig ble det besluttet å forhøye aksjekapitalen fra null til 500.000 kroner ved tegning av nye aksjer mot innskudd i penger. Den nye aksjekapitalen var fordelt på 50.000 aksjer pålydende 10 kroner, med tegningskurs 11 kroner og med innbetalingsfrist 10. mars 1999. Dalheim avsto ved aksjekapitalforhøyelsen fra å benytte sin ordinære tegningsrett etter aksjeloven § 10-4. Vabø tegnet alle de nye aksjene. Begge beslutninger vedrørende aksjekapitalen ble registrert i Foretaksregisteret 23. mars 1999. Fra registreringen rådet Gustav Vabø således over alle aksjene i Montel AS, jf. aksjeloven § 10-11 og § 12-5.

Til generalforsamlingen 8. mars 1999 hadde Dalheim fremsatt forslag om gransking av Montel AS. Dalheim hadde mistanke om at regnskapsresultatene for 1996 og senere år var uriktige, og at dette skyldtes at Vabø enten ikke hadde godskrevet Montel AS inntekter selskapet reelt sett hadde opptjent, eller hadde belastet selskapet for utgifter det reelt sett ikke hadde pådratt seg. På dette grunnlag hadde Dalheim bestridt grunnlaget for den nedsettelse av aksjekapitalen til null som var blitt besluttet. Forslaget om gransking ble forkastet mot Dalheims stemmer, som altså bygget på 30 prosent av den aksjekapitalen som var representert på generalforsamlingen.

Den 30. mars 1999 fremsatte Dalheim, i medhold av aksjeloven § 5-25 annet ledd, krav til Oslo skifterett om gransking av forvaltningen i Montel AS, jf. aksjeloven § 5-26 og § 5-27. Oslo skifterett avsa 25. juni 1999 kjennelse med slik slutning:

• «1. Det iverksettes granskning i medhold av aksjeloven § 5-26 i Montel AS.
• 2. Granskningsutvalgets oppgave skal være å gjennomgå og avgi uttalelse om forvaltningen i Montel AS fra 1996, særlig i forholdet mellom selskapet og Gustav Vabø, Anne-Cathrine Dingstad og deres øvrige virksomheter for å avdekke om det har forekommet tapping av selskapets midler eller overføring av virksomheten i Montel til andre selskaper der Vabø eller Dingstad har eierinteresser eller ledende stillinger.»
  

Montel AS påkjærte kjennelsen til Borgarting lagmannsrett, som 27. oktober 1999 avsa kjennelse med slik slutning:

• «1. Skifterettens kjennelse oppheves og begjæringen om gransking avvises.
• 2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»
  

Punkt 1 i lagmannsrettens kjennelse ble avsagt under dissens. Mindretallet stemte for å stadfeste skifterettens kjennelse. Flertallet begrunnet resultatet med at det

«... i motsetning til skifteretten ikke [ kan ] se at det er grunnlag for å tolke aksjeloven § 5-25 (2) utvidende slik at den også omfatter personer eller selskaper som ikke lenger er aksjeeiere, men som var det på det tidspunkt det ble vedtatt på generalforsamlingen å fremme forslag om gransking. At tidligere aksjonærer kan ha et sterkt behov for at det foretas en gransking av selskapet, kan ikke begrunne en slik rett. Her står ikke en tidligere aksjonær i noen annen stilling enn andre, som f eks kreditorer og ansatte, som vil kunne ønske en omkostningsfri gransking for å få avklart eventuelle egne krav mot selskapet. Det kan imidlertid hevdes at lovens system kan tilsi at en aksjonær som sto bak forslag til gransking på generalforsamlingen, også må kunne følge dette opp ved å kreve at skifteretten tar stilling til spørsmålet, men heller ikke dette kan gi tilstrekkelig grunnlag for en utvidende tolking. Retten til å kreve gransking inngår som et ledd i aksjelovens minoritetsvern. Det er en rettighet som kan være meget byrdefull for selskapet, både økonomisk, ressursmessig og på andre måter. Dette tilsier at bestemmelsen tolkes etter sin ordlyd slik at denne retten nettopp forbeholdes de som er aksjeeiere. Det er heller ikke fremkommet noe i rettspraksis, forarbeider eller teori som trekker i retning av at bestemmelsen skal tolkes utvidende.»

Signe Magnus Dalheim har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg, som har besluttet at det videre kjæremål i sin helhet skal behandles av Høyesterett, jf. høyesterettsloven § 6 annet ledd. Høyesteretts justitiarius har besluttet at partsforhandlinger skal finne sted etter de regler som gjelder for ankesaker.

Saken står for Høyesterett i samme stilling som for de tidligere instanser.

Den kjærende part, Signe Magnus Dalheim, har gjort gjeldende:

Lagmannsrettens flertall har tolket og anvendt aksjeloven § 5-25 annet ledd feil når det har lagt til grunn at Dalheim ikke hadde rett til å kreve gransking overfor skifteretten. Dalheim var aksjeeier da hun fremsatte forslaget om gransking overfor generalforsamlingen, og også da generalforsamlingen behandlet forslaget. Dette må i utgangspunktet være tilstrekkelig. Når forslaget ble forkastet, men hadde fått tilslutning fra minst ti prosent av den aksjekapitalen som var representert på generalforsamlingen, måtte Dalheim ha rett til å forfølge saken videre ved å kreve gransking overfor skifteretten. Generalforsamlingens beslutning la grunnlaget for at gransking burde finne sted, og det var det sentrale. Fremsettelsen av kravet overfor skifteretten var et nødvendig, men formelt ledd i den videre saksbehandling, som noen måtte ha kompetanse til å ta hånd om. Det ville være urimelig om ikke Dalheim skulle ha slik kompetanse.

Om retten til å kreve gransking skulle falle bort for den som overlater eiendomsretten til en eksisterende aksje til en ny aksjeeier - slik det er antatt i rettsteorien, jf. også aksjeloven § 4-2 - så kan ikke det tillegges betydning i Dalheims situasjon hvor det ikke er noen kontinuitet i aksjeeierinteressen.

Aksjeloven § 5-25 annet ledd gir den enkelte aksjeeier en frist på én måned til å områ seg etter at et forslag om gransking er forkastet av generalforsamlingen. Fristen er nødvendig for å få utarbeidet kravet til skifteretten med forslag til granskingstema. Med lagmannsrettens flertalls rettsanvendelse blir de rettigheter fristregelen skal vareta, gjort illusorisk. Med flertallets rettsanvendelse kan selskapet omgå fristregelen ved å sørge for en hasteregistrering av aksjekapitalnedsettelsen i Foretaksregisteret.

En situasjon som Dalheims er ikke vurdert i forarbeidene til aksjeloven. Den tolking av bestemmelsen i aksjeloven som gjøres gjeldende av Dalheim, underbygges av sterke reelle hensyn. Dalheim har et behov for gjennom en gransking å få klarlagt faktiske forhold som kan ha betydning for eventuelle rettslige skritt. En gransking vil også være i aksjeselskapets interesse ved at den kan avverge en unødvendig og skadelig rettssak.

Flere av de momentene som lagmannsrettens flertall har nevnt som argumenter mot en rett for Dalheim til å kreve gransking, bør ikke tillegges betydning for så vidt. At en gransking vil være byrdefull og kostnadskrevende for aksjeselskapet, er et forhold av generell karakter som eventuelt kan ha betydning ved den etterfølgende vurderingen av granskingskravet som skal foretas etter aksjeloven § 5-26 første ledd.

Lagmannsrettens rettsanvendelse er feil også ved at saksbehandlingstiden i Foretaksregisteret får betydning for adgangen til kreve gransking. Det er tilfeldig hvor lang tid det vil ta før en beslutning om å nedsette aksjekapitalen i et aksjeselskap er blitt registrert. Normalt tar det atskillig lengre tid enn den som ble brukt i dette tilfellet, og iallfall mer enn én måned.

Den kjærende part har nedlagt slik påstand:

• «1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves og saken hjemvises til lagmannsretten for fortsatt behandling.
• 2. Signe Magnus Dalheim tilkjennes sakens omkostninger for skifteretten og lagmannsretten med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente fra oppfyllelsesfristen til betaling skjer.

  Det offentlige tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett med tillegg av alminnelige forsinkelsesrenter etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente fra oppfyllelsesfristen til betaling skjer.

  Oppfyllelsesfristen er 14 dager fra forkynning av kjennelsen.»
  

Kjæremålsmotparten, Montel AS, har anført:

Lagmannsrettens resultat er riktig med den begrunnelse flertallet har gitt.

Rett til å kreve gransking på aksjeselskapets bekostning er etter den klare ordlyden i aksjeloven § 5-25 annet ledd en rettighet for den enkelte aksjeeier i selskapet, forbeholdt personer som er aksjeeiere på den tiden kravet fremsettes. Dalheim mistet sine rettigheter som aksjeeier i Montel AS da nedsettelsen av aksjekapitalen ble registrert i Foretaksregisteret og aksjene hennes ble slettet.

At Dalheim hadde rett til å få sitt forslag om gransking, fremsatt etter aksjeloven § 5-25 første ledd, behandlet av generalforsamlingen, trekker ikke med seg en rett til overfor skifteretten å kreve gransking etter § 5-25 annet ledd. Det siste er en selvstendig rett, som kan tilkomme andre aksjeeiere enn den som har fremmet forslaget om gransking til generalforsamlingen.

Hensynet til sammenheng i aksjelovens system av aksjeeierrettigheter, som lar retten til å kreve gransking følge andre aksjeeierrettigheter, taler for å følge ordlyden i aksjeloven § 5-25 annet ledd. Det samme gjør praktiske og rettstekniske hensyn. Også kostnadsaspektet taler mot å anvende aksjeloven § 5-25 annet ledd utenfor dens ordlyd. Den fare for omgåelse av regelverket som lagmannsrettens mindretall har nevnt, foreligger ikke når aksjelovens saksbehandlingregler har vært fulgt, som i dette tilfellet.

Det er ubestridt at Dalheim ikke var aksjeeier da kravet om gransking ble fremsatt, og at hun heller ikke pretenderte - eller pretenderer nå - at hun var aksjeeier da. Dalheim har heller ikke reist søksmål om gyldigheten av beslutningen om å slette hennes aksjer. En rett til å kreve gransking kan da ikke forankres i en anførsel om rettslig interesse i å få prøvet spørsmålet om hun fortsatt var aksjeeier ved at beslutningen om å nedsette aksjekapitalen og å slette de gamle aksjene kjennes ugyldig, jf. aksjeloven § 5-22 flg.

Som tidligere aksjeeier i Montel AS har Dalheim ikke noen annen interesse i aksjeselskapet enn for eksempel selskapets kreditorer, som ikke kan kreve gransking. Det er ikke grunnlag for å gi aksjeloven § 5-25 annet ledd den utvidede anvendelse som Dalheim gjør gjeldende.

Dalheim sto fritt til å delta i den forhøyelse av aksjekapitalen som ble besluttet i generalforsamlingen 8. mars 1999, da tegning av ny aksjekapital fant sted. Når hun avsto, mistet hun også retten til å kreve gransking. Om det var av økonomiske grunner hun avsto fra å benytte sin tegningsrett, kan det ikke tillegges betydning. Hun sto dessuten fritt til å begrense sin tegning av nye aksjer til et mindre antall aksjer enn hun eide tidligere, eventuelt til én aksje.

Kjæremålsmotparten har nedlagt slik påstand:

• «1. Lagmannsrettens kjennelse punkt 1 stadfestes.
• 2. Montel AS tilkjennes saksomkostninger for skifteretten, lagmannsretten og Høyesterett med tillegg av 12% morarente fra forfall til betaling skjer.»
  

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten, og kan tiltre det vesentlige i den begrunnelsen som lagmannsrettens flertall har gitt, og som jeg har gjengitt foran. I anledning prosedyren for Høyesterett vil jeg tilføye:

Lagmannsrettens avgjørelse er truffet etter kjæremål. Lagmannsrettens avvisning av Dalheims krav bygger på at Dalheim ikke hadde rett til overfor skifteretten å kreve gransking i medhold av aksjeloven § 5-25 annet ledd, og at saken om gransking derfor ikke hører under domstolene. Det følger da av tvistemålsloven § 404 første ledd nr. 1 at Høyesteretts kjæremålsutvalg og Høyesterett har alminnelig kompetanse i det videre kjæremål. Kjæremålet retter seg mot lagmannsrettens tolking og anvendelse av bestemmelsen i aksjeloven § 5-25 annet ledd.

Som bakgrunn for drøftelsen av det rettsspørsmål saken gjelder, nevner jeg kort at en gransking av et aksjeselskap er en særskilt undersøkelse, foretatt av én eller flere oppnevnte granskere. Gjenstanden for en gransking må angis i et særskilt mandat, som kan gjelde aksjeselskapets «stiftelse, forvaltning eller nærmere angitte forhold ved forvaltningen eller regnskapene», jf. aksjeloven § 5-25 første ledd. En gransking kan være begrenset til å klarlegge et saksforhold, eller den kan gå ut på at det klarlagte saksforholdet også skal underkastes en rettslig, økonomisk eller annen fagmessig eller forretningsmessig vurdering. Resultatet av en gransking skal fremlegges i en skriftlig beretning eller rapport til skifteretten. Skifteretten skal innkalle aksjeselskapets generalforsamling til behandling av rapporten, og også sende rapporten til samtlige aksjeeiere, jf. aksjeloven § 5-27. Det er altså i første rekke opp til generalforsamlingen å handle på grunnlag av en granskingsrapport, også i tilfelle hvor granskingen er krevd av en enkelt aksjeeier, jf. aksjeloven § 5-27 annet ledd. Men rapporten kan selvsagt benyttes av andre, i første rekke som et bevisdokument, i den utstrekning den er tilgjengelig. Aksjeselskapet skal i alle tilfelle - uansett utfall - belastes omkostningene med granskingen, jf. aksjeloven § 5-26 fjerde ledd.

Da Dalheims krav om gransking av forvaltningen av Montel AS ble fremsatt for skifteretten 30. mars 1999, var hun ikke lenger aksjeeier i aksjeselskapet. De aksjene hun hadde eid tidligere, var blitt slettet ved den registreringen av aksjekapitalnedsettelsen til null med slettelse av hennes aksjer til følge, som fant sted 23. mars 1999, jf. aksjeloven § 12-5. Dette er ikke bestridt av Dalheim. Hun har imidlertid gjort gjeldende at forberedelsen av en sak om gransking etter kjennelse av skifteretten er en sammenhengende handling i tre trinn. Hun hadde gjennomført de to første trinnene i forberedelsen ved å fremme forslaget om gransking og ved å stemme for forslaget med den stemmevekt som var nødvendig for at en aksjeeier kunne ta det tredje trinnet: fremsette krav om gransking overfor skifteretten. Dalheim hadde således sørget for å få lagt det selskapsrettslige grunnlaget for en gransking. Hun hevder at dette er det vesentlige, og at hun da måtte ha rett til - innen den énmånedsfristen som er fastsatt i aksjeloven § 5-25 annet ledd - å foreta den handlingen av mer formell karakter som var nødvendig for å aktivisere skifterettens kompetanse til å behandle saken om gransking av Montel AS.

Dalheim har i prosedyren for Høyesterett holdt åpent hvilket eller hvilke krav hun kan komme til å rette mot selskapet. Dette skal bero på utfallet av granskingen. Men hun har pekt på muligheten for å reise søksmål etter aksjeloven § 5-22 flg. om gyldigheten av beslutningen 8. mars 1999 om å nedsette aksjekapitalen til null og å slette hennes aksjer, og på muligheten for å reise erstatningskrav mot hovedaksjeeieren etter aksjeloven kapittel 17 eller alminnelige erstatningsregler. Det kravet om gransking som hun har fremsatt, og som er tatt til følge av skifteretten med de presiseringer jeg har gjengitt foran, retter seg ikke spesielt mot beslutningen om å slette hennes aksjer og grunnlaget for den.

Som lagmannsrettens flertall finner jeg altså at Dalheims argumentasjon ikke kan føre frem. Retten til å fremsette krav til skifteretten om å beslutte gransking er etter den klare ordlyden i aksjeloven § 5-25 annet ledd en rett som er frittstående i forhold til retten til å foreslå at generalforsamlingen skal behandle sak om gransking og i forhold til retten til på generalforsamlingen å stemme for et forslag om gransking. Retten til å fremsette krav om gransking overfor skifteretten, tilkommer «enhver aksjeeier» i selskapet, altså også en aksjeeier som overhodet ikke har deltatt i generalforsamlingens behandling av granskingssaken. Dalheims argumentasjon basert på at behandlingen av en granskingssak frem til skifteretten er en sammenhengende tretrinns handling, har således ingen forankring i aksjelovens ordlyd og heller ikke i andre rettskilder. Jeg tilføyer at selv om betenkeligheter ved å iverksette gransking i det enkelte tilfelle kan tas i betraktning innen rammen av den vurdering som skal foretas etter aksjeloven § 5-26 første ledd, kan dette etter min mening ikke gi grunnlag for å gå utover ordlyden i § 5-25 annet ledd.

Til dette kommer at Dalheims argumentasjon harmonerer dårlig med aksjelovens system for aksjeeierrettigheter, som ligger til grunn for ordlyden i aksjeloven § 5-25 annet ledd. Selv om retten til å fremsette krav om gransking overfor skifteretten er en frittstående rettighet på den måten som er nevnt, er den forbeholdt personer som samtidig har andre aksjeeierrettigheter. Når Dalheim ikke lenger har noen andre aksjeeierrettigheter, har hun også av den grunn mistet retten til å kreve gransking.

Den fristen for å fremsette krav om gransking på én måned som er fastsatt i aksjeloven § 5-25 annet ledd, er en preklusjonsfrist, som må antas å være fastsatt i aksjeselskapets interesse. Det er ikke tale om en frist som er satt til fordel for den enkelte aksjeeier. En frist av det sistnevnte slaget måtte ha knyttet seg til aksjeselskapets adgang til å få registrert en beslutning om å nedsette aksjekapitalen med slettelse av aksjer i Foretaksregisteret. Noen slik frist er ikke fastsatt i aksjeloven. Dalheims argumentasjon i tilknytning til fristbestemmelsen kan derfor ikke gis medhold.

At Montel AS allerede etter få dager meldte beslutningen om å nedsette aksjekapitalen med slettelse av aksjene til følge til Foretaksregisteret og faktisk oppnådde at aksjene ble slettet før Dalheim rakk å fremme kravet om gransking overfor skifteretten, kan - i mangel av en fristbestemmelse som nevnt - heller ikke få betydning. Dalheim har ikke anført at saksbehandlingen i forbindelse med meldingen til Foretaksregisteret var ulovlig.

At Dalheim vil kunne ha nytte av en granskingsrapport, gir ikke tilstrekkelig grunnlag for å underkaste aksjeloven § 5-25 annet ledd en utvidende tolking. Om Dalheim kunne ha rett til å fremme et krav overfor skifteretten om gransking av beslutningen om å nedsette aksjekapitalen med slettelse av hennes aksjer til følge, dersom granskingskravet var knyttet til et søksmål etter aksjeloven § 5-22 om gyldigheten av nedsettelsesbeslutningen, går jeg ikke inn på. Men jeg peker på at utfallet av et slikt søksmål kan bli at saksøkeren fortsatt er aksjeeier i selskapet. Og i selve søksmålet vil det ligge en pretensjon om dette. Det er ikke et slikt granskingskrav det er spørsmål om i saken.

Da jeg er i mindretall, former jeg ikke konklusjon.

Dommar Utgård: Eg er einig med førstvoterande når han uttalar at Høgsterett har alminneleg kompetanse i det vidare kjæremålet. For min del er eg komen til at kjæremålet må føre fram.

Det grunnleggjande spørsmålet er om omgrepet «aksjeeier» skal forståast slik at det omfattar berre dei som er aksjeeigarar på tidspunktet då eit krav om gransking blir sett fram for skifteretten, eller om det også kan omfatte slike som ikkje lenger er aksjeeigarar på dette tidspunktet fordi generalforsamlinga har vedteke å skrive aksjane ned til null.

Fleirtalet i lagmannsretten har ikkje funne grunnlag for «å tolke aksjeloven § 5-25 (2) utvidende». Eg er einig i at dersom innhaldet i omgrepet aksjeeigar i denne føresegna skulle fastleggjast berre med grunnlag i ordlyden, ville personar eller føretak som ikkje lenger er aksjeeigarar når gransking blir kravd, falle utanom. Eg er komen til at ei tolking ut frå ei naturleg lesing av ordlyden ikkje kan vere avgjerande.

Eg legg då vekt på at ein aksjeeigar som har fått aksjane sine skrivne ned til null i ei generalforsamling, må kunne reise søksmål for å få kjent eit slikt vedtak ugyldig, jf. aksjelova § 5-22. Det vil på vanleg måte vere ein føresetnad at aksjeeigaren ikkje gjennom sin handlemåte har tapt søksmålsretten. Eit slikt søksmål må kunne reisast innan dei fristane som er fastsette i aksjelova § 5-23, også etter at verknadene av kapitalnedsetjinga er i kraft etter at Føretaksregisteret har registrert endringa, jf. aksjelova § 12-5. Er det gjort grove feil i høve eit vedtak på ei generalforsamling der aksjekapitalen er skriven bort, vil det gi dårleg samanheng i systemet å ta utgangspunkt i eit formelt synspunkt om at statusen som aksjeeigar fell bort ved registreringa av endringa. Denne løysinga må vere klar der vedtaket ikkje gir tidlegare aksjeeigarar førerett til nyteikning, noko det er høve til etter aksjelova § 10-5, jf. § 10-4. Etter mitt syn er det ikkje grunn til å ha ei anna løysing der det er slik førerett. Det vil då ofte vere ein skarp konfliktsituasjon, der det ikkje bør vere avgjerande for søksmålsretten om tidlegare aksjeeigarar har teikna minst ein ny aksje.

Omgrepet aksjeeigar i aksjelova § 5-22 må såleis tolkast slik at det i visse høve også omfattar personar og føretak som på søksmålstidspunktet ikkje lenger er aksjeeigarar. Problemstillinga er langt på veg den same ved gransking. Ei nedskriving av aksjekapitalen til null kan vere ei følgje nettopp av dei handlingane som det er ønskje om skal bli granska. Der bortskrivinga av aksjekapitalen er sentralt tvistetema, vil det vere urimeleg formelt å leggje avgjerande vekt på om ein tidlegare aksjeeigar har teikna minst ein ny aksje. Og som eg har vore inne på, kan andre få denne retten til nyteikning.

Det sentrale er etter mitt syn at ordet aksjeeigar må tolkast slik at det gir eit effektivt vern for mindretalsaksjeeigarar, som elles kan risikere ikkje å kunne reise søksmål eller krevje gransking etter at aksjane er skrivne bort av eit fleirtal på generalforsamlinga.

Skifteretten skal ta eit krav om gransking til følgje der kravet har rimeleg grunn, jf. aksjelova § 5-26 første ledd. Der kravet blir sett fram av ein som ikkje lenger er aksjeeigar, er det grunn til å leggje vekt på kva granskinga kan tenkjast å få å seie for den som har sett fram kravet. Dersom ikkje granskinga kan tenkjast å føre til økonomisk vinst for vedkomande, vil det tale mot at det er rimeleg grunn for kravet. Det må likevel vere høve til også å leggje vekt på andre interesser enn dei reint økonomiske for den som krev gransking, jf. føresetnadene i orskurd frå Høgsteretts kjæremålsutval innteken i Rt 2000 1293.

Spørsmålet om den konkrete interessa for Dalheim er dårleg opplyst for Høgsterett. Om Dalheim har rimeleg grunn for sitt krav, er under alle omstende eit spørsmål det er naturleg at lagmannsretten tek standpunkt til, i samsvar med påstanden frå kjæreparten.

Kjæremålet har ført fram. Eg finn likevel at det er slike særlege omstende i saka at kjæreparten ikkje bør tilkjennast sakskostnader for nokon rett.

Eg røystar for slik orskurd:

• 1. Lagmannsrettens orskurd blir oppheva, og saka blir heimvist til lagmannsretten for ny behandling.
• 2. Sakskostnader blir ikkje tilkjende for nokon rett.
  

Dommer Coward: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Aarbakke.

Dommer Gussgard: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Utgård.

Justitiarius Smith: Likeså.

Etter røystinga sa Høgsterett slik