INSTANS: Høyesterett - Dom.
DATO: 2002-02-07
PUBLISERT: HR-2001-00497
STIKKORD: Vedtak fra overligningsnemnd.
SAMMENDRAG: Saken gjelder gyldigheten av vedtak 21. mai 1999 av Levanger overligningsnemnd for inntektsåret 1997 og vedtak av Levanger ligningskontor for inntektsåret 1998, nærmere bestemt om det skal beregnes personinntekt for den næringsvirksomhet Kjell Ivar Røe driver ved utleie av eiendommen Gamle Kongeveg nr. 57 i Levanger. Utleien skjer gjennom enmannsforetaket Røe Eiendom.
SAKSGANG: Frostating lagmannsrett - Høyesterett HR-2001-00497, sivil sak, anke.
PARTER: Kjell Ivar Røe (advokat Dag Steinfeld) mot Staten v/Nord-Trøndelag fylkesskattekontor (Regjeringsadvokaten v/advokat Borgar Høgetveit Berg - til prøve).
DOMMERE: Rieber-Mohn, Gussgard, Aarbakke, Mæland, Dolva.
Henvisninger i teksten: LOV-1911-08-18-8-§55 (Sktl), LOV-1911-08-18-8-§56 (Sktl), LOV-1911-08-18-8-§57 (Sktl), LOV-1911-08-18-8-§58 (Sktl), LOV-1915-08-13-6-§180 (Tvml), LOV-1976-12-17-100-§3 (Renteloven), LOV-1999-03-26-14-§12-10 (Sktl), LOV-1999-03-26-14-§12-16 (Sktl)

       Dommer Rieber-Mohn: Saken gjelder gyldigheten av vedtak 21. mai 1999 av Levanger overligningsnemnd for inntektsåret 1997 og vedtak av Levanger ligningskontor for inntektsåret 1998, nærmere bestemt om det skal beregnes personinntekt for den næringsvirksomhet Kjell Ivar Røe driver ved utleie av eiendommen Gamle Kongeveg nr. 57 i Levanger. Utleien skjer gjennom enmannsforetaket Røe Eiendom.

       Sammen med sin far Kaare Røe drev Kjell Ivar Røe fra 1977 selskapet Røe Trevare ANS - en tradisjonell trevarefabrikk som produserte vinduer, dører mv. Det ansvarlige selskapet eide både bygningene i Gamle Kongeveg nr. 57 og maskiner og utstyr. I 1987 startet far og sønn Røe selskapet Coriform AS, som leide lokaler og maskiner m.m. av Røe Trevare ANS. Virksomheten i aksjeselskapet var basert på forhandlerrettigheter til materialet corian, som blant annet brukes i kjøkkeninnredninger.

       I forbindelse med et generasjonsskifte ble den tradisjonelle trevareproduksjonen og den corianbaserte produksjonen fra og med 1993 samlet i ett selskap - Røe Trevare Coriform AS - der Kjell Ivar Røe ble innehaver av alle aksjene og daglig leder. Det er etter det opplyste 12 andre ansatte i selskapet. Selskapet fortsatte å leie lokaler samme sted - nå av det personlige foretaket Røe Eiendom ved Kjell Ivar Røe. Utleieobjektet er 4 bygninger med samlet utleieareal på ca 1800 m2 og en anslått utleieverdi på ca 5 millioner kroner.

       Leiekontrakten har en leietid på 10 år fra 1. januar 1993. I henhold til kontrakten skal leietakeren - Røe Trevare Coriform AS - for egen regning sørge for reparasjoner og nødvendig vedlikehold i leietiden. Det er også leietakers plikt å ta seg av renhold av vei og gårdsplass, derunder nødvendig snørydding og sandstrøing.

       Husleien ble i kontrakten satt til 400.000 kroner første året, og dette leiebeløpet ble fastsatt også i de påfølgende år frem til 1997. For 1997 ble leien regulert opp til 700.000 kroner, som angivelig var markedsleie når leietakers plikter også tas i betraktning. Dette leiebeløp ble fastsatt også for 1998.

       I sine ligningsoppgaver for 1997 førte Kjell Ivar Røe overskuddet av utleievirksomheten opp som næringsinntekt i Røe Eiendom, uten å beregne personinntekt for noen del av inntekten. Ligningskontoret tok for inntektsåret 1997 opp spørsmålet om ikke Røe Eiendom måtte betraktes som delingspliktig etter dagjeldende skattelovs § 56, og fastsatte personinntektsdelen til 552.772 kroner. Røe påklaget ligningen, men denne ble opprettholdt av ligningsnemnda og overligningsnemnda. For inntektsåret 1998 la ligningskontoret til grunn de samme rettslige synspunkter og fastsatte personinntektsdelen av utleievirksomheten til 532.900 kroner. Ligningen for 1998 ble ikke påklaget.

       Kjell Ivar Røe brakte ligningsmyndighetenes vedtak om deling av virksomhetsinntekten i Røe Eiendom etter skattelovens § 56 inn for Stjør- og Verdal herredsrett, som 9. februar 2000 avsa dom med slik domsslutning:

       Herredsretten kom til at Kjell Ivar Røe ikke hadde utvist slik personlig aktivitet som skattelovens § 56 krever.

       Staten ved Nord-Trøndelag fylkesskattekontor anket dommen til Frostating lagmannsrett, som 19. januar 2001 avsa dom med slik domsslutning:

       Lagmannsretten kom til at herredsretten hadde lagt for liten vekt på at det kontrollerende og økonomiske ansvar for eiendommen tilligger Røe alene. Og ved å se Kjell Ivar Røes aktivitet i utleieselskapet i sammenheng med hans arbeid i aksjeselskapet, som delingsforskriften åpner for, fant lagmannsretten at aktivitetskravet var oppfylt, og at deling derved kunne foretas.

       Kjell Ivar Røe har anket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken er oppgitt å gjelde rettsanvendelsen og bevisbedømmelsen, men det er vanskelig å se noen bevismessig uenighet av betydning mellom partene. I realiteten gjelder anken lagmannsrettens og - indirekte - ligningsmyndighetenes rettsanvendelse. For Høyesterett er fremlagt skriftlig erklæring fra parten Kjell Ivar Røe og fra vitnet Svein Snekkvik, som har vært forretningsfører for Røe Eiendom og Røe Trevare Coriform AS. Saken står i faktisk henseende i samme stilling som for de tidligere instanser.

       Ankende part - Kjell Ivar Røe - har i korte trekk gjort gjeldende:

       I utleievirksomheten oppfyller ikke Røe grunnvilkåret for deling. Innsatsen har begrenset seg til ren forvaltning av eierinteresser, og den skal derfor ikke medregnes i aktivitetskravet, jf. delingsforskriftens (1995) § 2-5 første ledd. Røes oppgaver i forbindelse med utleievirksomheten kan også sammenliknes med ordinære styrefunksjoner i selskaper, og slike funksjoner skal heller ikke regnes med i aktivitetskravet. Røe kan ikke identifiseres med den frittstående konsulenten, forretningsfører Snekkvik, og hans arbeid for enmannsforetaket. Kontrollen med Snekkviks arbeid med regnskap og formuesforvaltning må anses som ren forvaltning av eierinteresser. Røes aktivitet skal således ikke regnes med ved bedømmelsen av om grunnvilkåret for deling er oppfylt - om aktiviteten går utover det sporadiske og kortvarige.

       Det er ikke grunnlag for å si at grunnvilkåret er oppfylt ved tjenesteytende virksomhet fra aksjeselskapet, der Røe har en sentral rolle, jf. delingsforskriftens § 2-5 femte ledd. Denne bestemmelse tar sikte på omgåelsestilfeller, hvor underprising er et sentralt kriterium. Det er ingen holdepunkter for omgåelse i dette tilfellet. Under enhver omstendighet har den arbeidsinnsats Røe har utført i aksjeselskapet vedrørende eiendommen ikke overskredet det sporadiske eller kortvarige.

       Det kan heller ikke konstateres mer enn sporadisk og kortvarig aktivitet fra Røes side med grunnlag i en presumsjonsregel for enmannsforetak. Det er en svak bevisbyrde som påligger skattyteren når han i slike foretak må godtgjøre at aktivitet ikke foreligger. I denne sak er det nok å vise til at det dreier seg om en utleievirksomhet, som i utgangspunktet ikke fordrer særlig aktivitet. Dessuten er det inngått en 10-årig leieavtale. Virksomheten var praktisk talt uten risikomomenter.

       Det er uansett ikke tilstrekkelig for deling å konstatere at skattyters aktivitet har gått utover det sporadiske og kortvarige. I delingsforskriftene § 2-5 tredje ledd er det krav om mer enn 300 timers innsats. For at Røes utleievirksomhet skal bli gjenstand for deling, må samordningsregelen i § 2-5 fjerde ledd komme til anvendelse, slik at også innsatsen i aksjeselskapet kommer inn i vurderingen. Men vilkårene for å vurdere kravet om 300 timer under ett for begge foretak, er ikke oppfylt her. Det er ingen slik innholdsmessig eller økonomisk nærhet mellom disse som forskriften krever.

       Ankende part har lagt ned slik påstand:

       Ankemotparten - staten ved Nord-Trøndelag fylkesskattekontor - har sammenfatningsvis gjort gjeldende:

       For at deling skal kunne skje, er etter skattelovens § 56 all innsats fra eierens side relevant. Det er Røe som har ansvar for utleievirksomheten, og all utøvelse av dette ansvaret er relevant aktivitet. Det er ingen ansatte i eiendomsforetaket og Snekkvik utfører bare 3 - 4 timers arbeid i året. Det er ikke treffende å sammenligne ordinære styreverv i aksjeselskaper med eierens virksomhet i et enmannsforetak. Ren forvaltning av eierinteresser er det nesten ikke tale om i slike foretak. Det meste av eierens innsats vil være knyttet til næringsvirksomheten og er derfor noe mer enn ren forvaltning av eierinteresser. Og det er et meget beskjedent krav til aktivitet loven oppstiller. Dessuten gjelder en presumsjon for slik aktivitet. Røes innsats er i enmannsforetaket tilstrekkelig til å oppfylle aktivitetskravet i skattelovens § 56 i den forstand at innsatsen overstiger det sporadiske eller kortvarige.

       Under enhver omstendighet er kravet oppfylt når Røes og andre tjenesteyteres innsats for eiendommen regnes med, selv om den er utført gjennom aksjeselskapet, jf. delingsforskriftens § 2-5 femte ledd.

       Det er videre en slik økonomisk nærhet mellom utleievirksomheten og aksjeselskapet at disse må vurderes under ett i forhold til kravet om 300 timers aktivitet, jf. delingsforskriftens § 2-5 fjerde ledd. Under denne forutsetning er kravet utvilsomt oppfylt, og grunnlaget for deling er til stede.

       Ankemotparten har lagt ned slik påstand:

       Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten og kan på vesentlige punkter tiltre lagmannsrettens begrunnelse.

       Jeg nevner innledningsvis at det er forskjellene i beskatning av kapitalinntekt og personinntekt som ligger til grunn for delingsreglene. Det dreier seg både om ulike skattesatser og at personinntekt til dels er gjenstand for bruttobeskatning. Siktemålet med delingsreglene var at vederlag for arbeidsinnsats skal beskattes likt for lønnstakere, personlig næringsdrivende og aktive eiere i aksjeselskaper. Valg av organisasjonsform i næringslivet skulle ikke være avgjørende for beskatningen av arbeidsinnsats. Et hovedformål med skattereformen i 1992 var således å tilstrebe nøytralitet i slik beskatning.

       Avgjørelsen av denne saken må forankres i § 56 i skatteloven av 1911, som er erstattet av § 12-10 første ledd bokstav a i den nye skatteloven av 26. mars 1999, uten at det var tilsiktet noen realitetsendring. § 56 første punktum lød:

       Jeg nevner først at det er enighet mellom partene om den grunnleggende forutsetning for deling - at utleien av eiendommen gir Røe en virksomhetsinntekt, jf. også delingsforskriften av 8. desember 1995 § 1-1: « Personinntekt etter skatteloven § 56, § 57 og § 58 fastsettes bare for foretak som driver næringsvirksomhet ». Jeg er enig i dette og viser til hva jeg tidligere har sagt om bygningens utleieareal, verdi og antatt markedsleie, jf. også Rt 1973 931.

       Det springende punkt er om kravet om at eieren « deltar aktivt » i virksomheten er oppfylt. Den første delingsforskriften etter reformen i 1992, forskrift av 10. november 1992, satte ikke noen kvantitativ grense for eiers aktive innsats. § 6 fastsatte at aktivitet i form av administrasjon, planlegging m.m. regnes « som aktiv deltakelse, med mindre aktiviteten har en kortvarig og sporadisk karakter ». Jeg forstår denne bestemmelse slik at dersom eiers aktivitet som nevnt gikk ut over det sporadiske eller kortvarige, var vilkåret for deling oppfylt.

       Etter evalueringen av skattereformens delingsregler i 1995, kom den delingsforskrift som får anvendelse i denne sak. Stortingsflertallet ønsket en grense for aktivitet på 300 timer pr. år før deling ble aktuelt, se Innst.O.nr.72 (1994-1995) side 77, og dette kom til uttrykk i delingsforskriften av 8. desember 1995 § 2-5 tredje ledd:

       Det fremgår av tidligere skattelovs § 55 annet ledd, jf. første ledd, nr. 3, 4 og 5, jf. någjeldende § 12-16 at personinntekt skal fastsettes og beregnes for hvert enkelt foretak. Det betyr at for en eier som arbeider i flere foretak - som Kjell Ivar Røe - vil vilkåret om mer enn 300 timers årlig aktivitet gjelde for hans virke i hvert enkelt foretak. For å unngå oppsplitting av virksomhet i omgåelsesøyemed, fastslo imidlertid delingsforskriftens § 2-5 fjerde ledd:

       Jeg nevner for øvrig at de regler jeg har gjengitt fra delingsforskriften av 1995, er videreført uendret i delingsforskrift av 19. november 1999 § 12-10-2.

       Partene i denne sak er enige om at Kjell Ivar Røe oppfyller 300-timerskravet i aksjeselskapet, som etter det opplyste er et delingsselskap, uten at ligningen av dette er lagt frem for Høyesterett. Det er også enighet om at Røe ikke oppfyller 300-timerskravet for utleievirksomheten isolert sett, og at en deling her vil måtte skje ved anvendelse av delingsforskriftens § 2-5 fjerde ledd. Videre er det rettslig enighet mellom partene om at Røes aktivitet i enmannsforetaket må overstige en minimumsterskel før det kan bli tale om en samordnet vurdering av 300-timerskravet for begge foretak, og at aktiviteten således må være mer enn sporadisk eller kortvarig.

       Jeg er enig med partene i dette rettslige synspunkt. Det støttes av at den første delingsforskriftens § 6 som nevnt stilte dette opp som et vilkår for at aktiv deltakelse overhodet skulle anses å foreligge. Da 300-timerskravet ble innført ved den neste forskriften, var det ikke aktuelt med dette vilkåret i hovedregelen i § 2-5 tredje ledd. I Finansdepartementets kommentar til denne bestemmelse i delingsforskriften het det imidlertid:

       Her forutsetter altså departementet at det skal gjelde en terskel for anvendelse av § 2-5 fjerde ledd. Det samme er forutsatt for eksempel i Lignings-ABC 1997 side 667 og i Gjems-Onstad: Norsk Bedriftsskatterett 5. utg. side 800, og en slik terskel er lagt til grunn av overligningsnemnda i denne saken.

       Spørsmålet blir så om Kjell Ivar Røes arbeidsinnsats i Røe Eiendom går utover det sporadiske. Jeg innskyter her at kravet til mer enn « kortvarig » innsats, ikke lenger synes å ha noen særlig selvstendig betydning ved siden av « sporadisk ». I Lignings-ABC 1997 side 666 legges til grunn at ved aktivitet mer enn 40 timer pr. år regnes denne normalt som mer enn sporadisk. Ved aktivitet under 40 timer pr. år « må det vurderes konkret hvorvidt aktivitet anses som sporadisk ». Det samme legges til grunn i Lignings-ABC 1998 side 684.

       Når det gjelder Røes innsats i utleievirksomheten, er det ikke anført fra staten at den overstiger 40 timer pr. inntektsår. Det må vurderes konkret om hans arbeid er mer enn sporadisk. En slik tilnærming er også lagt til grunn av overligningsnemnda i denne saken, som omtaler synspunktet i Lignings-ABC om at aktivitet over 40 timer normalt er mer enn sporadisk aktivitet, og fortsetter:

       Dette er et synspunkt jeg kan slutte meg til. Jeg viser til hva som - med referanse til dagjeldende delingsforskrift § 6 - uttales om uttrykket « sporadisk » i Ot.prp.nr.19 (1994-1995) side 137:

       I utgangspunktet må all innsats fra Røes side - hva enten det er administrativt eller fysisk arbeid - være relevant i forhold til aktivitetskravet, jf. ordlyden i § 56 og Ot.prp.nr.19 (1994-1995) side 138.

       Ankende part har med styrke fremholdt at ren forvaltning av eierinteresser ikke skal medregnes i den relevante aktivitet, at dette må følge av delingsforskriftens § 2-5 første ledd første punktum, og at Røes innsats i utleievirksomheten nettopp dreier seg om forvaltning som nevnt.

       § 2-5 første ledds første punktum slår fast: « Ren forvaltning av eierinteresser regnes ikke alene som aktiv deltakelse etter skatteloven § 57 og § 58 ». Jeg er enig med ankende part i at den samme avgrensning må legges til grunn også for enmannsforetak etter § 56, og jeg har forstått at ankemotparten er av samme oppfatning. Nøytralitetsprinsippet taler for en prinsipiell likestilling av foretakene her, og dette er også gjennomført i delingsforskriften fra 1999, se dens § 12-10-2 første ledd med henvisning til lovens § 12-10 første ledd. En annen sak er at denne avgrensning av den relevante aktiviteten etter min mening ikke kan få stor betydning ved enmannsforetak. Det heter således i Ot.prp.nr.19 (1994-1995), som evaluerte deler av skattereformen, på side 134-135:

       Ankende part har også fremholdt at de funksjoner i aksjeselskaper som må anses som ordinære styreoppgaver, jf. delingsforskriftens § 2-5 første ledds annet punktum, på samme måte må falle utenfor den relevante aktive innsats når de utføres av eieren i et enmannsforetak.

       I aksjeselskaper vil det normalt være oppnevnt en daglig leder, og da blir styrefunksjonene relativt tydelige, jf. Ot.prp.nr.19 (1994-1995) side 138:

       I enmannsforetak - så også i Røe Eiendom - vil imidlertid eieren i praksis være både enestyre og daglig leder, og en oppsplitting av de ulike ledelsesfunksjoner blir da vanskelig.

       Det vil fremgå av hva jeg hittil har sagt at terskelen er lav for å anse en eiers deltakelse som mer enn sporadisk, i særdeleshet i enmannsforetak. Dette er også understreket flere steder i lovforarbeidene. Jeg viser særlig til Ot.prp.nr.19 (1994-1995) side 134-135 som jeg tidligere delvis har sitert fra. Det er ligningsmyndighetene som må påvise at terskelen er overskredet, og etter hva jeg har sagt om dette bevistema, er det ikke tale om noen tung bevisbyrde, iallfall ikke i enmannsforetak.

       Som tidligere nevnt må det legges til grunn at Kjell Ivar Røe i praksis var daglig leder av Røe Eiendom, og at han derfor utførte de viktigste administrative oppgaver i forbindelse med utleievirksomheten. Jeg skyter her inn at Svein Snekkvik etter avtalen med Røe Eiendom synes å ha fått vidtgående oppgaver, men i erklæringen for Høyesterett fremgår det at hans arbeid begrenser seg til noe regnskapsføring, utarbeidelse av næringsoppgave og kontakt med ligningskontor og bank, med en samlet årsinnsats på 3-4 timer. Det var Røes oppgave å kontrollere at eiendommens bygningsmessige forfatning til enhver tid var tilfredsstillende, og at leietaker oppfylte sine plikter etter leiekontrakten til å vedlikeholde bygningsmassen og holde eiendommen ryddig og rengjort. Det er ingen holdepunkter for at Røe ikke har utført disse tilbakevendende oppgaver i inntektsårene 1997 og 1998, som saken gjelder. Det fant sted betydelige vedlikeholds- og ombyggingsarbeider i 1997, og Røe har selv anslått sin arbeidstid i forbindelse med disse arbeider til 30 timer. Nå har nok en del av dette arbeid vært utført av ham som representant for leietakeren - det aksjeselskap som han fullt ut eide - men han har samtidig vært utleier med de kontrollerende funksjoner jeg har nevnt foran. I denne situasjon er det umulig å skille de roller Røe hadde, og det bør derfor etter min mening legges til grunn at arbeid for Røe Eiendom også ble utført direkte av Røe fra hans posisjon som daglig leder i aksjeselskapet.

       Røe hadde også andre rutinemessige oppgaver som daglig leder av utleievirksomheten. Han skulle blant annet fremskaffe underlagsmateriale for Snekkeviks regnskapsføring og instruere denne. Det fremgår ellers eksempelvis av saken at Røe i 1998 har hatt befaring på eiendommen i forbindelse med oppdatering av den gamle taksten fra 1994, at han dette år har arbeidet med en skriftlig avtale med Snekkvik og at han har hatt møte i banken i forbindelse med reforhandling av lån på eiendommen. For øvrig har ikke ankende part anført at det er rettslig relevante forskjeller i Røes aktivitet i de to årene saken gjelder, og jeg går ikke nærmere inn på 1998.

       Etter min mening er det god dekning for å legge til grunn at Røe har utøvet en administrasjon av utleievirksomheten som ikke dreier seg om « ren forvaltning av eierinteresser », men som har klar tilknytning til næringsvirksomheten, og som går utover det som kan kalles « sporadisk » aktivitet, jf. hva jeg tidligere har sagt om dette uttrykket og om den meget lave terskel for aktivitet i et enmannsforetak. I tillegg kommer at det i slike foretak - og i selskaper med personlig ansvarlige deltakere - er en presumsjon for aktivitet fra eierens side, jf. for eksempel Ot.prp.nr.19 (1994-1995) side 134-135. Jeg har ikke funnet det nødvendig å bygge direkte på en slik presumsjon og er for øvrig enig med ankende part i at den neppe har særlig styrke ved utleievirksomhet med 10 års leietid og begrenset risiko ved driften.

       Jeg har - som lagmannsretten - ikke funnet det nødvendig å begrunne min konklusjon så langt med det tjenesteytingssynspunkt som er kommet til uttrykk i delingsforskriftens § 2-5 femte ledd, og jeg går ikke nærmere inn på de spørsmål denne bestemmelsen reiser, og som partene har behandlet i sine prosedyrer.

       Når således kravet om aktivitet i utleievirksomheten utover det sporadiske er oppfylt, åpner det for anvendelse av samordningsregelen i delingsforskriftens § 2-5 fjerde ledd, forutsatt at de øvrige vilkår etter denne bestemmelse er oppfylt. Spørsmålet blir om det er en høy grad av « økonomisk nærhet » mellom utleievirksomheten og produksjonen i corianvirksomheten. Noen innholdsmessig nærhet er det ikke tale om. Foranlediget av ankende parts prosedyre, presiserer jeg at det må være tilstrekkelig at ett av disse vilkår er oppfylt, jf. ordet « eller » i § 2-5 fjerde ledd. Dette er også lagt til grunn av overligningsnemnda.

       I en uttalelse fra Utv. 1996 side 817 heter det:

       Jeg er enig i det som her er sitert. I denne sak er det samme eier på begge sider, og aksjeselskapet er dessuten eneste leietaker i Røe Eiendom. Om forholdene ellers heter det i pemissene for overligningsnemndas vedtak:

       Lagmannsretten legger avgjørende vekt på de samme momenter. Jeg kan ikke se at rettsanvendelsen her er uriktig og er således enig i at Kjell Ivar Røe har utøvet en aktivitet i sine to foretak som til sammen overstiger 300 timer pr. år i årene 1997 og 1998. Vilkårene etter skattelovens § 56 for å fastsette en personinntektsdel for Røe også i utleievirksomheten er derfor til stede.

       Anken har vært forgjeves, og ankende part skulle da etter hovedregelen i tvistemålslovens § 180 første ledd erstatte motparten dennes saksomkostninger. Saken har imidlertid reist prinsipielle spørsmål som det var naturlig å bringe inn for Høyesterett, og saksomkostninger ilegges derfor ikke for noen instans.

       Jeg stemmer for denne dom:

       Dommer Gussgard: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

       Dommer Aarbakke: Likeså.

       Kst. dommer Mæland: Likeså.

       Dommer Dolva: Likeså.

       Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne